Den ellevte bryllupsdagen (applaus, takk!) ble feiret på nøkternt vis med pizza og øl som vanlig. Elleve år høres lenge ut. Og mye har vitterlig skjedd. To barn, blant annet. I et tidligere nevnt bryllup var det en pappa som opplevde sitt livs sjokk og sorg da døtrene ”plutselig” flyttet utenbys – i en alder av 19 og 20. Vi lo litt med ham. Og litt av ham. De fleste tyveåringer flytter ut. Det bør ikke komme som et sjokk på noen.
Jeg flirte fremdeles lett overbærende da jeg plutselig(!) innså at vi – om ca femten år – sitter i samme situasjon. Femten år! De siste ti årene har gått fort. De ti neste vil etter all sannsynlighet føles enda kortere.
Lett panikk. Må vi legge en plan? Lage lister over ting vi ønsker at småfolket skal få med seg før de lyser oss i bann?
De ti første årene livet er nydeligvis uendelig lange. Det som for voksne virker som en hektisk høst, er for femåringen en eviglang reise mot julen som et uendelig mål langt borte.
En jentetur på byen med mamsen, en jobbedag med papsen, gledelig gjensyn med søster og bror, barbeint i gresset, vannmelon og jordbærvann, lek i strandkanten, sykkeltur. Farmor og farfar. En blomsterbukett.
Positive hverdagsopplevelser blir første punkt på listen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar