fredag, juli 29, 2005

Every man is an island?

Noen ganger sørger jeg over alle som kjenner meg. Som tror på meg. Jeg gråter for menneskene. For livet og kjærligheten. Drømmen og virkeligheten. Jeg gråter høyt og hjerteskjærende. Alene skriker jeg til et dødt og uinteressert publikum. Så lenge jeg kan skrike i fred bryr jeg meg ikke om deres apati. Den forbauser, men jeg er likeglad. Jeg aner at de skriker på sin egen måte, og at jeg er like døv og blind overfor deres klage som de er overfor min. Likegyldige går vi der og skriker, gråter, klager, trygler og ber, men det kommer ingen lyd over de smilende leppene våre.

torsdag, juli 28, 2005

Glitrende observasjon

Farmor tok middagshvilen i horisontalen på verandaen i går ettermiddag. Følgende replikkutveksling kunne med det observante øre overhøres i hagen nedenfor:

Tullemor: Hvor er farmor?

Lillegutt (snart 3): Ho ligger og tørker i sola.

Meme for spesielt interesserte

Inspirert av Ellen:

1. Min onkel: har spilt på Quartfestivalen
2. Jeg har aldri:
vært full på jobb
3. Da jeg var 5 år:
ble jeg storesøster for andre gang
4. Ungdomsskolen var: tiden da jeg traff mange av mine beste venninner
5. Jeg kommer aldri til å glemme: Portugal 2000
6. En gang traff jeg:
en gammel mann jeg angrer på at jeg ikke tok bilde av. Han satt på et tog til Madrid og prøvde å snakke med oss på spansk. Hadde verdens mest værbitte ansikt, smilte konstant uten tenner i morgensola mens solsikkeåkrene fløy forbi utenfor togvinduene.
7. En person jeg kjenner:
er utrolig prinsippfast!
8. En gang, på et utested: i
hjembyen, snakket jeg engelsk med en norsk venninne i 2 timer og fire halvlitere, før vi slo over på norsk og ble der i to timer til…
9. Innen klokka 12 på dagen:
har jeg spist minst to ganger, hatt ett intervju, snakket masse i telefonen og lest noen meter mail.
10. I går kveld: misunte jeg alle som var på Valle Hovin, men kompenserte med barnevakt, blåskjell, fiskesuppe, hvitvin og meget godt selskap
11. Hvis jeg bare hadde:
spist litt mindre snop i ferien...
12. Neste gang jeg går i kirken:
det er to uker til, og da er det bryllup.
13.
Terri Schiavo: Sultet ihjel
14. Jeg liker:
livet mitt (stort sett)
15. Til venstre ser jeg:
telefon, visittkortbunke, dagens avis, kopi/faksmaskin og en stiftemaskin
16. Til høyre ser jeg:
to ferietomme pulter og en sommervikar
17. På barneskolen:
hadde jeg det sånn passelig bra
18. Hvis jeg var en av karakterene Shakespeare skrev om, ville jeg vært: en oppdiktet person
19. På denne tiden neste år:
håper jeg at jeg har badekar i huset.
20. Et mer passende navn for meg ville være: Nina?!?

21. Jeg klarer ikke å forstå: hvorfor folk med spissest albuer kommer lengst når de vitterlig ikke er flinkest
22. Hvis jeg skal gå mer skole:
blir det PPU, men skulle gjerne studert psykologi
23. Jeg liker deg hvis:
du er åpen, blid, omsorgsfull, interessert og interessant
24. Hvis jeg vant en pris ville jeg først takket: familien
25. Jeg håper at:
barna mine får det godt
26. Ta mitt råd:
Never fight a losing battle
27. Min ideelle frokost:
inntas i Paris: ferskt franskbrød, en god Camembert, espresso og en croissant med kremost til ”dessert”.
28. En sang jeg elsker:
Dream On med Aerosmith
29. Hvis du besøker min hjemby foreslår jeg at: du ikke kommer i høysesongen for byens
hovedattraksjon
30. Hvis du overnatter her: blir det litt kummerlig (jeg er på jobb)
31. Jeg kunne avlyst bryllupet mitt hvis:
det skjedde noe som tvang meg til å gjøre det.
32. Verden ville klart seg fint uten: Bush
33. Jeg slikker heller magen til en kakerlakk, enn: å holde en slange/orm
34. Min favorittblondine er: min yngste søster
35. Binders er mer anvendelige enn: teip
36. Og forresten: var dette grei tidtrøyte i en sommerstille arbeidshverdag.

onsdag, juli 27, 2005

Der skulle vi ha vøri

Vertigo
I Will Follow
The Electric Co. / Bullet With Butterfly Wings / I Can See For Miles
Elevation
New Year's Day
Beautiful Day / Blackbird
I Still Haven't Found What I'm Looking For
All I Want Is You
City Of Blinding Lights
Miracle Drug
Sometimes You Can't Make It On Your Own / Torna A Surriento / The Black Hills of Dakota
Love And Peace Or Else
Sunday Bloody Sunday
Bullet The Blue Sky / When Johnny Comes Marching Home / Please / The Hands That Built America
Miss Sarajevo
Pride (In The Name Of Love)
Where The Streets Have No Name
One

Ekstranummer:
Zoo Station
The Fly
With Or Without You (med publikummer på scenen)
All Because Of You
Yahweh
Vertigo

Engangskamerabilder fra Valle Hovin i 1997 får duge i dag. (Det var før mobiltiden, gitt!)

søndag, juli 24, 2005

Dett var dett

bading barbeint brunere bryllup bryllupsdag bursdager bytur bøker båtpuss båtliv (til slutt) Eggum-konsert familie felleslunsjer grilling hageprosjekter husvask hytteturer hvitvin is jordbær jordbærvann kino kos lydbøker mat parasoll rødvin seiltur (faktisk) smoothies skjærgård sol sommerkjole strender svaberg terrassekvelder trening trass utefrokost vannmelon venner

Tre uker gikk som en røyk, og tross
skumle utsikter innledningsvis ble dette noe deilige uker.
To timer alene på et svaberg med denne utsikten er sjelebot. Og når dette ikke er lenger unna enn et sleivete steinkast, skal jeg nok kunne glede meg over en aldri så liten hetebølge i august - tross jobb og ferieslutt.

Syndig perfeksjonisme

Det som gjorde susen da jeg skulle overtale min kjære til å se Sin City i stedet for Klodenes Kamp, var en allusjon til Dick Tracy. Ba en stille bønn om at jeg hadde rett i at filmen var sånn noenlunde i den sjangeren.

Og hvilken innertier! Klampen i bånn fra første sekund. Blodet sprutet, den ene grusomheten avløste den andre; likevel var denne filmen en ren nytelse for øyet. Stilsikkert og gjennomført til fingerspissene. Selv tegneserieukyndige som undertegnede kunne bare bøye seg i støvet for troskapen til originalen.

Løp og se Sin City!

torsdag, juli 21, 2005

Røtter og blod

I litteraturgruppa jeg er med i, bestemte vi at årets sommerlektyre skulle bli Berlinerpoplene av Anne B. Ragde. Jeg kjente en viss likegyldighet i forhold til denne avgjørelsen. Hadde ikke lest noe av Ragde tidligere, men må si jeg faktisk ble positivt overrasket. Hun har en historie, og hun evner å formidle og skildre mennesker, skjebner og situasjoner på en fin måte. Hun har rett og slett mer å melde enn jeg hadde forventet.

Vi følger tre brødre med et anstrengt forhold til foreldre, barndom, barndomshjem og hverandre. Vi følger dem hver for seg i tiden rundt morens dødsleie og etter hvert død. De lever svært forskjellige og atskilte liv. Morens død fører brødrene ubønnhørlig sammen. Eldstemann driver gården, den mellomste driver et begravelsesbyrå, mens yngstemann er homofil og gjør det stort som dekoratør i København. Vi introduseres også for den eneste etterkommeren av dette slektsleddet, Torunn – eldstemann Tors løsunge – en datter han ikke har hatt videre kontakt med gjennom oppveksten.

Røtter og blod er sentrale tema i historien. Alle mennesker har sin historie, og det er umulig å fornekte den. Menneskers handlinger har sin forklaring og indre logikk. Skambelagt kjærlighet, i dette tilfellet i form av homofili og andre intrikate familierelasjoner (uten å røpe for mye) er et annet sentralt tema. Å velge kjærligheten på tvers av konvensjoner, og å betale prisen. Joda - klisjéene står på sett og vis i kø, men det funker likevel.

Det gjorde blant annet inntrykk å lese om den skitne og illeluktende mannen som syntes moren var så flink til å stelle hjemme, så flink til å holde orden og vaske. Dette bildet i sterk kontrast til sannheten; en falleferdig gård, grisestank og et gårdskjøkken som var for en søppeldynge å regne. Det finnes mange virkeligheter.

Jeg ble revet med i begynnelsen av romanen. Særlig beskrivelsen av livet til den homofile, historieløse og tilsynelatende kompromissløse Erlend var morsom, men den balanserte på en smal egg mot karikaturen. Senere var jeg i ferd med å bli skuffet, fordi jeg trodde jeg visste hvor det hele bar. Men så disker Ragde opp med en skikkelig oppklaring og ny vending av historien mot slutten. Kanskje en aldri så liten cliffhanger? (I allefall kommer oppfølgeren senere i høst.)

Erna Solberg uttalte i et intervju i magasinet PULS (siste nummer) at hun vokste fra norsk sosialrealisme på åttitallet og begynte å lese intelligent fantasy i stedet. Vel – det blir ikke denne boka som kommer til å få meg til å melde overgang. Ingen perle, men helt ok tidtrøyte. En sterk firer på terningen.

Sommerens litterære pliktløp er unnagjort. Hva nå? Valget står mellom Irvings nye Until I Find You, innkjøpt i dag, eller My Name Is Asher Lev (Chaim Potok), som jeg akkurat har begynt å bla i – etter tips fra
Anne.

mandag, juli 18, 2005

Dokumentasjonsfanatisme

Den fjerde filmen med sommerbilder leveres til fremkalling, og det slår meg nok en gang at mitt forhold til livs-/hverdags-dokumentasjon for noen muligens grenser til det patologiske:
  • Knipser mellom 15-20 filmruller i året. Antallet har gått noe opp de tre siste årene, men tok mye bilder før barna også. Mitt mjuII er med overalt.
  • Snurrer 7-8 digitale videokassetter årlig - minst.
  • Fører 5-årsdagbok - fem linjer hver dag.
  • En journal på hvert av barna - milepæler, gullkorn, situasjonsrapporter
  • Tre oppdaterte, gammeldagse fotoalbum (vårt pluss ett til hvert barn) - med datoer og kommentarer - ajourføres med maksimum tre filmers intervaller
  • Diverse mer eller mindre tidsrelevante skriblerier med ujevne intervaller
  • Herværende blogg

Normalt? Eller blir alt like verdiløst og pinlig som ungdoms-tidens klissete og klisjéfylte Pusurdagbøker - på sikt?

onsdag, juli 13, 2005

Til låns


Den ellevte bryllupsdagen (applaus, takk!) ble feiret på nøkternt vis med pizza og øl som vanlig. Elleve år høres lenge ut. Og mye har vitterlig skjedd. To barn, blant annet. I et tidligere nevnt bryllup var det en pappa som opplevde sitt livs sjokk og sorg da døtrene ”plutselig” flyttet utenbys – i en alder av 19 og 20. Vi lo litt med ham. Og litt av ham. De fleste tyveåringer flytter ut. Det bør ikke komme som et sjokk på noen.

Jeg flirte fremdeles lett overbærende da jeg plutselig(!) innså at vi – om ca femten år – sitter i samme situasjon. Femten år! De siste ti årene har gått fort. De ti neste vil etter all sannsynlighet føles enda kortere.

Lett panikk. Må vi legge en plan? Lage lister over ting vi ønsker at småfolket skal få med seg før de lyser oss i bann?

De ti første årene livet er nydeligvis uendelig lange. Det som for voksne virker som en hektisk høst, er for femåringen en eviglang reise mot julen som et uendelig mål langt borte.

En jentetur på byen med mamsen, en jobbedag med papsen, gledelig gjensyn med søster og bror, barbeint i gresset, vannmelon og jordbærvann, lek i strandkanten, sykkeltur. Farmor og farfar. En blomsterbukett.

Positive hverdagsopplevelser blir første punkt på listen.

tirsdag, juli 12, 2005

Bikinisesong

Etter en klage over været i begynnelsen av ferien er nå sommeren over oss for fullt med alt hva det innebærer av kroppseksponering.

Det finnes en lillesøster. To år yngre. Ingen. Ikke en kjeft av dem som så oss på stranden i går ville gjette at hun ikke har sett innsiden av et treningsstudio, kjent klamme joggesko rundt føttene eller løftet mer enn en treåring på snart fire år. Storesøster svetter minst tre ganger i uken. Og er og blir - nettopp - større.

Genpoolet er det samme. Det finnes bare ikke rettferdighet. Man sutrer ikke. Man bare konstaterer.

onsdag, juli 06, 2005

Busy Bees, Love and Forgiveness

Lily Owens' story is a sad one. She is white, fourteen and lives with her no-good, abusive father. She has carried with her a burden of guilt and a yearning for love ever since her mother passed away at Lily's own hand - accidentally.
After running away from home with her black nanny, Rosaleen, Lily finds herself in an all-black, all-woman (nearly) community that also links with her past. In the Pink House Lily hides her secrets (of running away, of having killed her own mother), experiences adolescent and transracial love, learns all about bee-keeping, witnesses suicide and mourning. August, June and May - the three sisters living in the Pink House - and the Daughters - (of Mary - a black Mary statue and center of worship) embrace both Lily and Rosaleen and provide them with shelter, life wisdom and love.
Lily's journey from childhood to adolescence is troublesome and painful, but beautiful and enjoyable to read. The more heavy subject of the Civil Rights Movements is lightly - maybe too lightly dealt with, but this is not that kind of a novel either. Sue Monk Kidd is no Toni Morrison, but I'll lay off the analysis and recommend this book for lazy days in the hammock or on the beach.

It is a celebration of love, forgiveness and sisterhood, with rich, scented scenes. A perfect summer read.

tirsdag, juli 05, 2005

Snasne brunetter og blonde berter

I bryllup til en slektning forrige helg kunne man konstatere at storhetstiden var forbi.

Til tross for at man med stilig kjole, festlig make up, matchende sko, veske, sjal, smykker og oppstæsja hår følte seg rimelig fresh da man forlot hjemmet, ble selvbildet formelig rasert i møtet med ca tyve snuppete sniper på 23 +/- med enda stæsjere kjoler, enda mer matchende accessories og kunstferdig oppsatt hår - definitivt ikke utført på badet med gammelt, luggete rettejern, konsentrert blikk og trettitre hårnåler i munnen.

Svigerfar kom med følgende knusende kommentar til undertegnede og svigerinne: "Jøss. Det er jo noen som er tynnere enn dere her!"

Akkurat da kom man på at man hadde glemt parfymen...
Ouch!

søndag, juli 03, 2005

Endelig

Ferie

Mandag
Tirsdag
Onsdag
Torsdag


Jaja

fredag, juli 01, 2005

Lyden av sommer

Ellen - eller egentlig Andreas - har oppfordret til listing av sommermusikk. Jeg følger oppfordringen og oppfordrer bloggere/lesere til å gjøre det samme:

Jeg har et ambivalent forhold til sommermusikk. Hver sommer får jeg ”dilla” på musikk som jeg ikke liker! F. eks. i fjor. Da var det den hersens Are og Odin-låta som kvernet rundt i hodet mitt – fordi jeg hørte den minst to ganger om dagen mens jeg syklet til og fra jobb med P3 på øret. (P3 fordi P2 og prateradio ikke passer så godt i trafikken) Så når jeg hører denne sangen tenker jeg instinktivt – og litt motvillig - ”sommer 04”.

Sommer 2004 er også ”Somwhere only we know” med
Keane – igjen radioens skyld, men dette er musikk som jeg også liker og endte opp med å kjøpe.

Den ultimate sommerlåta er dessverre en helt annen. Nemlig
Fool’s Garden’s Yellow Lemon Tree. Ikke fordi jeg synes den er spesielt fin, men den låter rett og slett sommer!

DeLillos kommer man heller ikke utenom når man snakker sommermusikk. Snart skal jeg løpe og kjøpe



I år tror jeg det blir en litt melankolsk sommer med Magnet