Jeg er en samlivsspaltefetisjist og leser alt jeg kommer over (unntatt den i VG). I ukens spør Åsa (KK) kan vi lese om en kvinne som har funnet ut at mannen har en elskerinne som han treffer når han er på reise. Mannen vet ikke at han er avslørt, og kona har tenkt å opprettholde status quo ved ikke å fortelle ham det hun vet. Sannheten gnager henne, men hun vil ikke avsløre ham. Grunnen hun oppgir er utsagnet til en mystisk, eldre kvinne som har dukket opp i flere varianter i diverse samlivsspalter - sist sett (mener jeg bestemt) i et svar Åsa selv ga for noen uker tilbake:
"Der jeg satt med bildet av de to [et avslørende fotografi av mannen med elskerinne] foran meg, husket jeg hva en eldre kvinne en gang hadde sagt. Hun angret bittert på at hun hadde forlatt sin kronisk utro mann. Han var likevel en vidunderlig og interessant mann og en fabelaktig elsker. Der og da bestemte jeg meg for at jeg ikke ville begå den samme dumheten."
Verden er ikke sort/hvit, og shit happens. Men skal man ikke ha et temmelig uknuselig selvbilde for å leve ved siden av en slik mann med verdigheten i behold? Er dette liberalt? Eller bare totalt selvutslettende?
tirsdag, januar 30, 2007
mandag, januar 29, 2007
Ready steady forty
Jeg husker godt min fars 40-årsdag. Jeg var ca 15 og på vei ut i verden, men jeg fikk med meg kveldens hovedattraksjon; en spill levende høne. Dette ble nemlig innledningen på et vi-gir-et-dyr-i-40-årspresang-helvete som kulminerte i en hel geit til stakkars yngstemann i kameratflokken.Nåvel. Denne helgen gikk startskuddet for førtiårslag i gamlegjengen. Uten innslag av levende presanger. Fra nå av kommer det til å gå slag i slag - hvert år frem til mitt eget i 2012.
Tyve minutter før vorspielet hadde jeg fremdeles ikke bestemt meg for om jeg skulle trekke i tunikaen/kjolen (se bildet - postet til ære for Kristiane som nylig disset psykedliske mønstre og kongeblått i en post) som er litt for smal over julemagen, men som definitivt passet humøret best - eller julekjolen som sitter pent, men er altfor - nettopp - "julete" og oppstæsja. Eller skulle jeg simpelthen trekke i topp og sorte bukser? Og hvilke sko passer egentlig til hva?
Et par hevede øyenbryn hos han som stadig må bevitne dette heller paniske festritualet hadde ikke vært alldeles urimelig. Men han var en Oscar verdig. Den eneste lille antydningen til utålmodighet kom da jeg, fem minutter på overtid, begynte å montere løsnegler...
To minutter etter var jeg likevel og utrolig nok ute av huset (press and go-negler! Harry, men gøy!) i den litt vel ettersittende kjolen. (Taktikken var hold-ins pluss å sørge for å bli sett med et vinglass i hånden til en hver tid, slik at ingen under noen omstendighet skulle lure på om jeg var gravid. Det virket strålende.)
Førtiårslag. Riktignok er femti "det nye førti", men likevel. Førti er voksent! Alternativet er imidlertid fryktelig dårlig, så det er bare å la seg rive med. Og sammenlignet med 30-årslagene i samme gjeng, der noen eller alle var gravide eller hadde med seg babyer, var det atskillig høyere partyføring og veldig mye gøyere. Bring 'em on!
torsdag, januar 25, 2007
No Logo II
Sist lørdag fikk jeg bakoversveis i Spektrum, men stemningen var egentlig satt tidligere på ettermiddagen. Vi hadde bestemt oss for å spise på et sted i nærheten og siden det ville bli en viss pågang, henvendte vi oss til den valgte restauranten i god tid på forhånd for å bestille plass. På oppfordring organiserte vi også en forhåndsbestilling fra alle 16 gjestene som ble oversendt pr mail to dager før besøket.
Vi ankommer en overfylt restaurant og treffer, som ventet, mange i samme ærend som oss. Heldigvis står bordet klart og vi mener oss ute i god tid - to timer før showstart. Vi stusser litt over at det ligger menyer fremme, men tenker at de har tenkt på drikkebestillingen. Den gang ei. Bestillingen vår er ikke kommet frem. Kveldens koordinator har heldigvis med seg en utskrift av mailen med bestillingen og denne overleveres personalet, med beskjed om feil kan skje, men at vi håper de dermed kan prioritere oss, selv om vi ser det er stor pågang i dag.
Etter 30 minutter begynner vi å etterlyse maten. Det er ikke antydning til beklagelse i stemmen til kelneren når han sier, slapp av, bare gå og sett dere(!) - den kommer, alt går sin gang. Det er tross alt mat til 16 personer vi snakker om, så det tar sin tid (!!) Lettere amper setter den utsendte seg og meddeler beskjeden til resten av selskapet.
Etter 50 minutter henvender vi oss igjen, og får på nytt beskjed om at alt går sin gang, og det vil være klart innen 10 minutter. Vi gir beskjed om at stemningen nå er laber og ber dem(!!!) ordne kaffe til de voksne og brus til de små - all drikke er forlengst konsumert og tisset ut igjen. De skal "se hva de kan ordne"... På dette tidspunktet lodder jeg stemningen for å reise oss og gå og få oss en hamburger et annet sted, men vi innser at tiden ikke er på vår side uansett, så vi blir.
Etter 1 time og 10 minutter kommer maten. Man gjør et halvhjertet forsøk på å gi oss gratis drikke, men tilbudet når bare frem til halve selskapet. Maten er ikke i samsvar med bestilling og den er lunken(!!!!). Men vi har ikke noe valg. Vi tar det vi får, spiser i en viss fart, står i nok en kø for å betale og må løpe for å rekke forestillingen i Spektrum.
En enkel beklagelse der og da hadde langt på vei kunnet rette opp noe av inntrykket. I stedet ble vi møtt med en sjeldent passiv holdning. Sorry seems (som kjent) to be the hardest word. Vi har selvsagt fortalt dem hva vi synes i etterkant. Kanskje kunne man ikke forvente annet på dager som denne. Kanskje fikk vi oss nok en velfortjent lærepenge. Men vi mente vi hadde tatt våre forholdsregler.
Dette ble i alle fall et ufornøyelig restaurantbesøk. Og det eneste vi kunne gjøre der og da var å la være å tipse. Ooooh - hvilken trussel for en kjederestaurant!
(Post-post: I dag fikk vi tilbakemelding fra Egon! Utdrag fra mailen:
"...Lørdag er over i historien, så vi får ikke gjort noe med denne dagen. Men dersom det lar seg gjøre å ta opp ett nytt besøk, inviterer vi svært gjerne dere hit på vår regning.
Om dette lar seg gjøre samlet vet jeg ikke, men familiene er også velkomne til å gjøre dette hver for seg.
Dersom det kunne vært et ”plaster på såret”, kunne vi utstedt verdisjekker og sendt i posten til dere. Vi ønsker i hvert fall å gjøre opp for oss, for det vi ikke klarte å levere..."
Se der ja! Det rettet opp inntrykket en hel del.)
Vi ankommer en overfylt restaurant og treffer, som ventet, mange i samme ærend som oss. Heldigvis står bordet klart og vi mener oss ute i god tid - to timer før showstart. Vi stusser litt over at det ligger menyer fremme, men tenker at de har tenkt på drikkebestillingen. Den gang ei. Bestillingen vår er ikke kommet frem. Kveldens koordinator har heldigvis med seg en utskrift av mailen med bestillingen og denne overleveres personalet, med beskjed om feil kan skje, men at vi håper de dermed kan prioritere oss, selv om vi ser det er stor pågang i dag.
Etter 30 minutter begynner vi å etterlyse maten. Det er ikke antydning til beklagelse i stemmen til kelneren når han sier, slapp av, bare gå og sett dere(!) - den kommer, alt går sin gang. Det er tross alt mat til 16 personer vi snakker om, så det tar sin tid (!!) Lettere amper setter den utsendte seg og meddeler beskjeden til resten av selskapet.
Etter 50 minutter henvender vi oss igjen, og får på nytt beskjed om at alt går sin gang, og det vil være klart innen 10 minutter. Vi gir beskjed om at stemningen nå er laber og ber dem(!!!) ordne kaffe til de voksne og brus til de små - all drikke er forlengst konsumert og tisset ut igjen. De skal "se hva de kan ordne"... På dette tidspunktet lodder jeg stemningen for å reise oss og gå og få oss en hamburger et annet sted, men vi innser at tiden ikke er på vår side uansett, så vi blir.
Etter 1 time og 10 minutter kommer maten. Man gjør et halvhjertet forsøk på å gi oss gratis drikke, men tilbudet når bare frem til halve selskapet. Maten er ikke i samsvar med bestilling og den er lunken(!!!!). Men vi har ikke noe valg. Vi tar det vi får, spiser i en viss fart, står i nok en kø for å betale og må løpe for å rekke forestillingen i Spektrum.
En enkel beklagelse der og da hadde langt på vei kunnet rette opp noe av inntrykket. I stedet ble vi møtt med en sjeldent passiv holdning. Sorry seems (som kjent) to be the hardest word. Vi har selvsagt fortalt dem hva vi synes i etterkant. Kanskje kunne man ikke forvente annet på dager som denne. Kanskje fikk vi oss nok en velfortjent lærepenge. Men vi mente vi hadde tatt våre forholdsregler.
Dette ble i alle fall et ufornøyelig restaurantbesøk. Og det eneste vi kunne gjøre der og da var å la være å tipse. Ooooh - hvilken trussel for en kjederestaurant!
(Post-post: I dag fikk vi tilbakemelding fra Egon! Utdrag fra mailen:
"...Lørdag er over i historien, så vi får ikke gjort noe med denne dagen. Men dersom det lar seg gjøre å ta opp ett nytt besøk, inviterer vi svært gjerne dere hit på vår regning.
Om dette lar seg gjøre samlet vet jeg ikke, men familiene er også velkomne til å gjøre dette hver for seg.
Dersom det kunne vært et ”plaster på såret”, kunne vi utstedt verdisjekker og sendt i posten til dere. Vi ønsker i hvert fall å gjøre opp for oss, for det vi ikke klarte å levere..."
Se der ja! Det rettet opp inntrykket en hel del.)
Upchuck
"rope på elgen"
"snakke med Ralph i den store, hvite telefonen"
"ommøblere magesekken"
"tygge drøv"
"pjuke"
"spy"
"kaste opp"
"hørle"
"barfe"
Mange navn på kjedelig fenomen...
(Hjemme med omgangssykt barn i dag)
Og hvorfor skjer det noe med linjeavstanden på postene mine hver gang jeg publiserer bilder, tro?!
"snakke med Ralph i den store, hvite telefonen"
"ommøblere magesekken"
"tygge drøv"
"pjuke"
"spy"
"kaste opp"
"hørle"
"barfe"
Mange navn på kjedelig fenomen...
(Hjemme med omgangssykt barn i dag)
Og hvorfor skjer det noe med linjeavstanden på postene mine hver gang jeg publiserer bilder, tro?!
søndag, januar 21, 2007
No Logo
I helgen har jeg avlagt Tigerstaden et litt for kort besøk. Disney on Ice var anledningen, og ja. Jeg var advart og sunt skeptisk, men ikke godt nok forberedt likevel.Årets show handlet om prinsesser som får sine ønsker oppfylt. Altså prinsesser som får sine prinser. Askepott. Tornerose. Belle. Ariell. Snøhvit. Jasmine. Enerverende, egentlig, jeg merket at jeg vred meg litt i stolen, og kanskje var det underbevisstheten som styrte oss mot en overdose av Pippi på dvd i bilen hjem dagen etter? (Helt fånyttes for øvrig. På direkte frågan svarer min egen lille prinsesse helt kontant at hun mye heller vil være Askepott enn Pippi.)
Disney er Disney, og showet var selvfølgelig storslått. Man opererte imidlertid med særdeles slett oversettelse til tider. For eksempel sa Askepotts gode fe : - Nå, nå. Første ting først. Hæ? Jada, jeg skjønner. First things first. Men det er da ingen som sier "første ting først" på norsk?! Ungene lot seg selvsagt ikke merke med slikt, og det var jo tross alt for deres skyld vi var der, så jeg gremmet meg i stillhet.
Men de lot seg raskt distrahere av helt andre ting enn selve showet, nemlig alle effektene som blinket og snurret i hendene på annenhver unge i Spektrum. Bare ti minutter etter at showet var i gang, kom første napping i ermet: - Mamma, jeg vil også ha sånn prinsesse som lyser og snurrer!
I pausen tenkte jeg at vi kunne sjekke ut disse effektene. Da oppdager vi det fatale; en av lommebøkene våre er søkk vekk, og vi har 100,- i cash. Det er krise, skjønner vi, når vi kommer ut i lobbyen:
- Program? 130,-
- En bøtte popcorn? 100,-
- En snurrende prinsesse med lysende blomstertentakler? 180,-
- En gjennomsiktig slush-is (som smakte sukkervann med konditorfarge, noe det nok også var) i Langbein-/Prinsesse-beger? 95,-
Og selvfølgelig langt dyrere effekter som kostymer og lysende tryllestaver, diademer og slør til ublu priser. Etter denne rekognoseringsrunden i lobbyen var jeg hjernevasket; jeg ble sint på ungene når de maste og jeg ikke hadde anledning til å kjøpe søpla, og irritert fordi Disney ikke tok kort(!).
Så ble jeg provosert. Vi fikk etter hvert forhandlet oss frem til at det var greit med en is på deling til de to små. Da jeg pent spurte om å få en skje ekstra i anledning den finansielle situasjonen og to molefonkne barn, ble jeg avkrevd 30,- for denne. Jeg holdt på å slippe is-kruset i bakken ble en særdeles muggen kunde. Isen var endatil komplett umulig å spise, minst halvdelen havnet på golvet og vi skjønte med ett hvorfor dette virket som smurt med Karlssons; det hadde vært matiné-forstilling tidligere på dagen.
Alt i alt var dette selvsagt en rosa prinsesse-opplevelse for de små, og noen vil vel si at jeg fikk som fortjent ved å kjøpe billetter til en slik forestilling. Jeg sitter i alle fall igjen med en emmen smak i munnen, og jeg må bare innse at jeg ikke hadde peiling på hva jeg gikk til. Nå vet jeg; mer kynisk markedsføring rettet mot barn skal man jammen lete lenge etter!
Litt ironisk, egentlig. At jeg også kunne vært på Edderkoppen denne kvelden...
fredag, januar 19, 2007
Nye sjanser!
Saccarina&co kjører i gang en ny bloggstafett!
Dette er en gyllen anledning til å oppdage andre blogger og en morsom utfordring! Her er det bare å melde seg på før det er for sent.
Dette er en gyllen anledning til å oppdage andre blogger og en morsom utfordring! Her er det bare å melde seg på før det er for sent.
onsdag, januar 17, 2007
The unbearable lightness of chick flicks
Tagget av Røverdatter. Sju jentefilmer du herved innrømmer at du liker:
The Holiday – syyyyltynn historie, masse pene mennesker som man kan bli litt småforelsket i.
Titanic – jeg har faktisk bare sett den filmen en eneste gang, men det var så opprivende at jeg skjelte ut en dame på vei ut av kinosalen da hun påpekte at det ikke var lov til å drikke brus i kinosalen(!?) – jeg burde selvsagt skjønt at dama hadde issues, men det gjorde jeg ikke. Det var nok tårene som sperret gangsynet. Og kanskje bittelitt Leo.
The English Patient – den synes jeg fremdeles er fantastisk, og det kan jeg for så vidt stå for, selv om mange synes den er vel pretensiøs.
Og jeg blir litt glad av å se Pretty Woman. Må innrømme det.
Bridget Jones – den første. Ikke den andre. Da var hun blitt litt for karikert.
Siden jeg bare har sett disse filmene en gang og ikke har noe særlig ønske om å se dem flere ganger lar jeg dem telle for en: The Champ og After the Promise. Den siste er en skikkelig TV-Norge-tirsdagsfilm…
The bridges of Madison County – rett til hjertet.
Hva mangler? Dirty Dancing er jeg faktisk drittlei av. Men kunne hatt med Cocktail...
Handbag? Delirium? Hva ser dere på under teppet?
Post-post: Jeg glemte jo minst to... Ten things I hate about you og Romeo & Juliet... Ah. Måtte bare få sagt det.
The Holiday – syyyyltynn historie, masse pene mennesker som man kan bli litt småforelsket i.
Titanic – jeg har faktisk bare sett den filmen en eneste gang, men det var så opprivende at jeg skjelte ut en dame på vei ut av kinosalen da hun påpekte at det ikke var lov til å drikke brus i kinosalen(!?) – jeg burde selvsagt skjønt at dama hadde issues, men det gjorde jeg ikke. Det var nok tårene som sperret gangsynet. Og kanskje bittelitt Leo.
The English Patient – den synes jeg fremdeles er fantastisk, og det kan jeg for så vidt stå for, selv om mange synes den er vel pretensiøs.
Og jeg blir litt glad av å se Pretty Woman. Må innrømme det.
Bridget Jones – den første. Ikke den andre. Da var hun blitt litt for karikert.
Siden jeg bare har sett disse filmene en gang og ikke har noe særlig ønske om å se dem flere ganger lar jeg dem telle for en: The Champ og After the Promise. Den siste er en skikkelig TV-Norge-tirsdagsfilm…
The bridges of Madison County – rett til hjertet.
Hva mangler? Dirty Dancing er jeg faktisk drittlei av. Men kunne hatt med Cocktail...
Handbag? Delirium? Hva ser dere på under teppet?
Post-post: Jeg glemte jo minst to... Ten things I hate about you og Romeo & Juliet... Ah. Måtte bare få sagt det.
tirsdag, januar 16, 2007
Lederstilling ledig: Pokerfjes påkrevd
En februardag for fem år siden ringte jeg min overordnede og meddelte at jeg var gravid.
Det var bare noen få måneder siden jeg hadde begynt i firmaet, og jeg hadde ikke fast jobb. Likevel ringte jeg bare noen timer etter at to engler i hvitt hadde kommet med den fantastiske beskjeden; blodprøven viste et positivt resultat, hcg-nivået tilsa at jeg var gravid. Ingen ClearBlue for meg, siden jeg i forbindelse med ivf-behandling utviklet alvorlig overstimulering og måtte tilbringe en uke i sykehussengen mens jeg ventet svar på Det Store Spørsmålet. Sjefen var informert og derfor også forberedt.
I andre enden av telefonen vanket det varme gratulasjoner som jeg vet kom fra hjertet. Jeg fikk også lovnad om at jobben min ville vente på meg uansett hvordan dette gikk. Hvis jeg selv ville. Jeg er henne evig takknemlig for den reaksjonen.
Mange opplever det traurig å komme til sjefen sin med en slik melding. Jeg skjønner ikke hvorfor det er så vanskelig å kontrollere spontanreaksjonen sin. Alle ledere og personalansvarlige må forholde seg til graviditet. Når man ansetter kvinner i fruktbar alder er graviditet en kalkulert risiko. Det er en helt naturlig ting (i de fleste tilfeller), slekt skal følge slekters gang, og vi trenger flere borgere. Derfor må det aldri skinne igjennom at dette kom ubeleilig selv om det noen ganger gjør det. Sparke og sverte kan man gjøre i enerom.
Ledere må kurses i pokerfjes-teknikk slik at de aldri får en valla-ifølge-yssen-reaksjon når de skal ut i felten. Den eneste riktige responsen er: Så hyggelig for deg - gratulerer! Klarer man ikke være løsningsorientert og genuint oppspilt i øyeblikket, så holder faktisk denne frasen. Lenge!
Det var bare noen få måneder siden jeg hadde begynt i firmaet, og jeg hadde ikke fast jobb. Likevel ringte jeg bare noen timer etter at to engler i hvitt hadde kommet med den fantastiske beskjeden; blodprøven viste et positivt resultat, hcg-nivået tilsa at jeg var gravid. Ingen ClearBlue for meg, siden jeg i forbindelse med ivf-behandling utviklet alvorlig overstimulering og måtte tilbringe en uke i sykehussengen mens jeg ventet svar på Det Store Spørsmålet. Sjefen var informert og derfor også forberedt.
I andre enden av telefonen vanket det varme gratulasjoner som jeg vet kom fra hjertet. Jeg fikk også lovnad om at jobben min ville vente på meg uansett hvordan dette gikk. Hvis jeg selv ville. Jeg er henne evig takknemlig for den reaksjonen.
Mange opplever det traurig å komme til sjefen sin med en slik melding. Jeg skjønner ikke hvorfor det er så vanskelig å kontrollere spontanreaksjonen sin. Alle ledere og personalansvarlige må forholde seg til graviditet. Når man ansetter kvinner i fruktbar alder er graviditet en kalkulert risiko. Det er en helt naturlig ting (i de fleste tilfeller), slekt skal følge slekters gang, og vi trenger flere borgere. Derfor må det aldri skinne igjennom at dette kom ubeleilig selv om det noen ganger gjør det. Sparke og sverte kan man gjøre i enerom.
Ledere må kurses i pokerfjes-teknikk slik at de aldri får en valla-ifølge-yssen-reaksjon når de skal ut i felten. Den eneste riktige responsen er: Så hyggelig for deg - gratulerer! Klarer man ikke være løsningsorientert og genuint oppspilt i øyeblikket, så holder faktisk denne frasen. Lenge!
mandag, januar 15, 2007
Kick start
Året er godt i gang, og selv om jeg sliter med en noe slunken januarkonto - du er ikke alene, Delirium - så synes jeg egentlig det har vært en ganske god start. Joda. Det er fremdeles noen mandager for mye, men et par gode rutiner er etablert, nemlig storhandel en gang i uka og et mer variert kosthold. Høres det passe fromt og kjerringaktig ut? OK. Jeg innrømmer. Jeg har juksa litt.
Arbeidsgiveren min tilbød nemlig alle som ville å få Matkalender meny - for familier i farten i stedet for den sedvanlige A-planen. (finnes i utvalgte bokhandlere, kan leses om på denne siden)
Her står det middagsforslag til hver eneste dag, fem dager i uken. Det er "lavterskelmat", sunt og godt, som går relativt raskt å lage når du har alle ingrediensene i hus. Og det har du. For hver uke finnes en handleliste med alle ingrediensene du trenger til ukens middager.
Genialt. Ungene er også fornøyd, selv om vi måtte døpe kveite i karrisaus om til kylling-fisk i gul saus! Anbefales herved.
Og så har jeg gjort noe helt nytt og litt skummelt: Jeg har meldt meg på Yoga-kurs for nybegynnere. Riktignok ble jeg satt på venteliste, men det var visstnok gode sjanser til å bli med. I samme slengen har jeg valgt å trappe ned på noen sosiale forpliktelser som for så vidt var hyggelige nok, men som jeg innså kom til å kreve mer enn jeg ville få tilbake - akkurat nå.
Jah. Det er en god start på 2007.
Arbeidsgiveren min tilbød nemlig alle som ville å få Matkalender meny - for familier i farten i stedet for den sedvanlige A-planen. (finnes i utvalgte bokhandlere, kan leses om på denne siden)
Her står det middagsforslag til hver eneste dag, fem dager i uken. Det er "lavterskelmat", sunt og godt, som går relativt raskt å lage når du har alle ingrediensene i hus. Og det har du. For hver uke finnes en handleliste med alle ingrediensene du trenger til ukens middager.
Genialt. Ungene er også fornøyd, selv om vi måtte døpe kveite i karrisaus om til kylling-fisk i gul saus! Anbefales herved.
Og så har jeg gjort noe helt nytt og litt skummelt: Jeg har meldt meg på Yoga-kurs for nybegynnere. Riktignok ble jeg satt på venteliste, men det var visstnok gode sjanser til å bli med. I samme slengen har jeg valgt å trappe ned på noen sosiale forpliktelser som for så vidt var hyggelige nok, men som jeg innså kom til å kreve mer enn jeg ville få tilbake - akkurat nå.
Jah. Det er en god start på 2007.
fredag, januar 12, 2007
Mediocrity
Det har vært en begivenhetsrik uke.
En redaktør har blandet sammen ordene "ansvar" og "forholdsregler" og ertet på seg halve Norge (og noen menn), en tidligere likestillingsdirektør har vist oss hva vi bør gjøre hvis vi blir mobbet og trakassert på jobben, nemlig hyle høyt og skingrende i media, for så å la være å kjøre en så viktig prinsippsak for retten. Og her i Bloggville krangles det om skikk og bruk, kommentering i hverandres felter og om hvem som tilhører eliten.
Det har vært en begivenhetsrik uke.
Jeg lar være å gå på byen denne helgen mens deler av "bloggeliten" drikker øl på Asylet (tar jeg da a) en forholdsregel b) ansvar, tro?). Jeg boikottet LO-sjefen på nett-tv i kveld (riktignok fordi jeg heller ville snakke om livet med en god venninne). Og heller ikke denne gang ble jeg med på Vampus' lenkeoppdatering. (hvem kan klandre skodamen? Her blogges det jo for tiden ikke annet enn memer og "fra barnemunn-historier" og ikke finnes det en lenke til henne her heller, når jeg tenker meg om.)
God helg, kjære leser.
Hmm...
Hallo?
En redaktør har blandet sammen ordene "ansvar" og "forholdsregler" og ertet på seg halve Norge (og noen menn), en tidligere likestillingsdirektør har vist oss hva vi bør gjøre hvis vi blir mobbet og trakassert på jobben, nemlig hyle høyt og skingrende i media, for så å la være å kjøre en så viktig prinsippsak for retten. Og her i Bloggville krangles det om skikk og bruk, kommentering i hverandres felter og om hvem som tilhører eliten.
Det har vært en begivenhetsrik uke.
Jeg lar være å gå på byen denne helgen mens deler av "bloggeliten" drikker øl på Asylet (tar jeg da a) en forholdsregel b) ansvar, tro?). Jeg boikottet LO-sjefen på nett-tv i kveld (riktignok fordi jeg heller ville snakke om livet med en god venninne). Og heller ikke denne gang ble jeg med på Vampus' lenkeoppdatering. (hvem kan klandre skodamen? Her blogges det jo for tiden ikke annet enn memer og "fra barnemunn-historier" og ikke finnes det en lenke til henne her heller, når jeg tenker meg om.)
God helg, kjære leser.
Hmm...
Hallo?
torsdag, januar 11, 2007
Carpe diem
- Mamma! Mamma! Denne dagen kommer aldri igjen!
Min datter på fire kom løpende mot meg i garderoben da jeg hentet henne i barnehagen her om dagen. De hadde hatt samlingsstund, og noe hadde åpenbart festet seg.
Den litt mer pragmatiske tvillingbroren var hakk i hæl og supplerte umiddelbart:
- Nei, og derfor må vi huske å ha det fint og gøy! Kan vi se på "Elias" når vi kommer hjem?
I bilen hjem begynte alvoret i denne sannheten å gå opp for den lille damen:
- Mamma? Hvis dagen aldri kommer igjen, hva skal vi gjøre når vi har sovet? Bare være hjemme?
Min datter på fire kom løpende mot meg i garderoben da jeg hentet henne i barnehagen her om dagen. De hadde hatt samlingsstund, og noe hadde åpenbart festet seg.
Den litt mer pragmatiske tvillingbroren var hakk i hæl og supplerte umiddelbart:
- Nei, og derfor må vi huske å ha det fint og gøy! Kan vi se på "Elias" når vi kommer hjem?
I bilen hjem begynte alvoret i denne sannheten å gå opp for den lille damen:
- Mamma? Hvis dagen aldri kommer igjen, hva skal vi gjøre når vi har sovet? Bare være hjemme?
mandag, januar 08, 2007
Wooosh!
Jeg skal hit i februar, jeg!
Noen vil vel si at det er bortkastet og ironisk, men jeg gleder meg! Ørlite kjedelig at gromgutten ikke blir med...
Noen vil vel si at det er bortkastet og ironisk, men jeg gleder meg! Ørlite kjedelig at gromgutten ikke blir med...
fredag, januar 05, 2007
Retake revealed
Jeg tenker dere nærmest dør av spenning!
1. Jeg falt ut med en lærer på videregående.
Ja, det gjorde jeg. Han nektet oss lærebøker i harmonilære, og jeg var med på å organisere en bokaksjon. Hvorpå han la meg for hat og eksempelvis lot meg spille pianoleksa foran klassen for etterpå skadefro å proklamere med østeuropeisk aksent: - Dette her! Er slik man ikke skal spille piano! Er det rart jeg aldri spiller for folk?
2. Jeg har opplevd kroppen i fritt fall, høyt over bakken.
Jeg har rigorøs høydeskrekk. Men en vårdag på nittitallet drev de med katapult nede på Bryggen i Bergen. En vennegjeng var ute, og vi la en femtilapp i potten for å spleise på at en av oss skulle få en tur. Jeg synes det var rasende festlig, helt til det ble meg... Men jeg gjennomførte, og det var en ubeskrivelig opplevelse.
3. Jeg har veid mer enn 90 kilo.
Samme dagen som jeg fødte tvillingene gikk jeg på vekta og så nitti-tallet for første (og forhåpentlig eneste) gang. Da var det ikke gøy lenger. Jeg lå og duppet i havoverflaten den sommeren. Og økenavnet mitt var, kledelig nok, Keiko. 25 kilo i pluss.
4. Jeg har benyttet meg av 29. februar for å be ut noen jeg likte.
Jeg ba ham vel ikke ut. Men jeg spurte om han ville være kjæresten min. Det ville han. Det var i femte klasse (tror jeg) og forholdet varte i nøyaktig 23 timer.
5. Jeg var 20 da jeg giftet meg.
Nei. Jeg var faktisk hele 22.
1. Jeg falt ut med en lærer på videregående.
Ja, det gjorde jeg. Han nektet oss lærebøker i harmonilære, og jeg var med på å organisere en bokaksjon. Hvorpå han la meg for hat og eksempelvis lot meg spille pianoleksa foran klassen for etterpå skadefro å proklamere med østeuropeisk aksent: - Dette her! Er slik man ikke skal spille piano! Er det rart jeg aldri spiller for folk?
2. Jeg har opplevd kroppen i fritt fall, høyt over bakken.
Jeg har rigorøs høydeskrekk. Men en vårdag på nittitallet drev de med katapult nede på Bryggen i Bergen. En vennegjeng var ute, og vi la en femtilapp i potten for å spleise på at en av oss skulle få en tur. Jeg synes det var rasende festlig, helt til det ble meg... Men jeg gjennomførte, og det var en ubeskrivelig opplevelse.
3. Jeg har veid mer enn 90 kilo.
Samme dagen som jeg fødte tvillingene gikk jeg på vekta og så nitti-tallet for første (og forhåpentlig eneste) gang. Da var det ikke gøy lenger. Jeg lå og duppet i havoverflaten den sommeren. Og økenavnet mitt var, kledelig nok, Keiko. 25 kilo i pluss.
4. Jeg har benyttet meg av 29. februar for å be ut noen jeg likte.
Jeg ba ham vel ikke ut. Men jeg spurte om han ville være kjæresten min. Det ville han. Det var i femte klasse (tror jeg) og forholdet varte i nøyaktig 23 timer.
5. Jeg var 20 da jeg giftet meg.
Nei. Jeg var faktisk hele 22.
torsdag, januar 04, 2007
Retake
Jeg er så sur på meg selv for at jeg bomma på det memet at jeg vil ha en ny sjanse. Ivers - denne er til deg (og alle andre); hva er forbannet løgn?
1. Jeg falt ut med en lærer på videregående.
2. Jeg har opplevd kroppen i fritt fall, høyt over bakken.
3. Jeg har veid mer enn 90 kilo.
4. Jeg har benyttet meg av 29. februar for å be ut noen jeg likte.
5. Jeg var 20 da jeg giftet meg.
1. Jeg falt ut med en lærer på videregående.
2. Jeg har opplevd kroppen i fritt fall, høyt over bakken.
3. Jeg har veid mer enn 90 kilo.
4. Jeg har benyttet meg av 29. februar for å be ut noen jeg likte.
5. Jeg var 20 da jeg giftet meg.
onsdag, januar 03, 2007
The unknown story
Ellen har tagget meg og dette var jo en litt artig sak. Her får du vite fem ting du antakelig ikke vet om meg dersom du bare kjenner meg i kyber:
1. Jeg. Kommer. Aldri. Til. Å. Drikke. Baileys. Igjen. Ever. [etter en kveld i 1997]
2. Det finnes lystavler med bilde av meg på utvalgte flyplasser.
3. Jeg har oppholdt meg ulovlig i Statene i fire måneder.
4. Jeg kan si "kjøss meg i ræva" på samisk. Med overbevisning
5. Jeg gikk musikklinja på videregående til tross for at jeg ikke trakterer et eneste instrument i andres påhør. Men jeg har sunget solo i ungdomskor. Dog - hvilken "blånn" sørlandspike kan ikke skilte med slikt?
Så Røverdatter? Elisabeth? Anett? Delirium? How 'bout it?
[jeg oppdager akkurat nå at et av poengene i Ellens post var å ljuge på ett av punktene. Så dere andre - feel free. Jeg står bare her til spott og spe som den overivrige memehora jeg er...]
1. Jeg. Kommer. Aldri. Til. Å. Drikke. Baileys. Igjen. Ever. [etter en kveld i 1997]
2. Det finnes lystavler med bilde av meg på utvalgte flyplasser.
3. Jeg har oppholdt meg ulovlig i Statene i fire måneder.
4. Jeg kan si "kjøss meg i ræva" på samisk. Med overbevisning
5. Jeg gikk musikklinja på videregående til tross for at jeg ikke trakterer et eneste instrument i andres påhør. Men jeg har sunget solo i ungdomskor. Dog - hvilken "blånn" sørlandspike kan ikke skilte med slikt?
Så Røverdatter? Elisabeth? Anett? Delirium? How 'bout it?
[jeg oppdager akkurat nå at et av poengene i Ellens post var å ljuge på ett av punktene. Så dere andre - feel free. Jeg står bare her til spott og spe som den overivrige memehora jeg er...]
tirsdag, januar 02, 2007
Forbedringspotensiale
Vi legger ting bak oss og ser fremover i disse dager.
Mine nyttårsforsetter ligger og ulmer under overflaten, jeg trenger ikke en gang formulere dem, og jeg orker ikke. De kommer nemlig til overflaten helt av seg selv i morgen når hverdagen starter opp og jeg skal begynne å ta rygg- og mageøvelser hver kveld (og push-ups!), sykle/gå/jogge/trene mer, være en bedre mor, kone, kollega, datter, venninne - i tillegg til at jeg må kutte ned på sukker og lage mer mat fra bunnen av!
For oss skippertaksmennesker kommer det nemlig alltid en mandag. Det er 52 søndager i året for misbilligende oppsummeringer, 52 mandager og like mange nye sjanser. 1. januar er kongen av mandager. Dette er greia: Jeg hater nyttårsforsetter. De understreker min sviktende evne til å gjennomføre de alt for strenge regimene jeg til en hver tid pålegger meg selv.
Så i år skal det bli færre mandager, hadde jeg tenkt.
Med et dikt som min onkel minnet oss om i hyggelig lag, ønsker jeg et godt nytt år til alle:
Mitt beste dikt
Folk spør meg stadig om hva som er mitt beste dikt
Og hver gang svarer jeg omtrent som dette
Det er to dikt jeg først må nevne
Det ene er et dikt jeg ennå ikke har skrevet
men tror jeg kommer til å skrive
og dette diktet er en av grunnene til at jeg fortsetterå skrive,
dikt etter dikt etter dikt
Det andre er et dikt jeg aner, elsker og drømmer om men aldri kommer til å skrive
Uskrevet lever disse diktene i alt jeg skriver
Og mitt beste dikt er aldri bedre
enn disse to diktene til enhver tid er.
Stein Mehren
Mine nyttårsforsetter ligger og ulmer under overflaten, jeg trenger ikke en gang formulere dem, og jeg orker ikke. De kommer nemlig til overflaten helt av seg selv i morgen når hverdagen starter opp og jeg skal begynne å ta rygg- og mageøvelser hver kveld (og push-ups!), sykle/gå/jogge/trene mer, være en bedre mor, kone, kollega, datter, venninne - i tillegg til at jeg må kutte ned på sukker og lage mer mat fra bunnen av!
For oss skippertaksmennesker kommer det nemlig alltid en mandag. Det er 52 søndager i året for misbilligende oppsummeringer, 52 mandager og like mange nye sjanser. 1. januar er kongen av mandager. Dette er greia: Jeg hater nyttårsforsetter. De understreker min sviktende evne til å gjennomføre de alt for strenge regimene jeg til en hver tid pålegger meg selv.
Så i år skal det bli færre mandager, hadde jeg tenkt.
Med et dikt som min onkel minnet oss om i hyggelig lag, ønsker jeg et godt nytt år til alle:
Mitt beste dikt
Folk spør meg stadig om hva som er mitt beste dikt
Og hver gang svarer jeg omtrent som dette
Det er to dikt jeg først må nevne
Det ene er et dikt jeg ennå ikke har skrevet
men tror jeg kommer til å skrive
og dette diktet er en av grunnene til at jeg fortsetterå skrive,
dikt etter dikt etter dikt
Det andre er et dikt jeg aner, elsker og drømmer om men aldri kommer til å skrive
Uskrevet lever disse diktene i alt jeg skriver
Og mitt beste dikt er aldri bedre
enn disse to diktene til enhver tid er.
Stein Mehren
Abonner på:
Innlegg (Atom)
