fredag, oktober 31, 2008

Grumpy halloweener

På Rema i dag står jeg i kassakø med ørti fjortiser. De har ikke kostymer på seg, men bærer noe som til forveksling ligner finlandshetter, selvfølgelig med tegninger av dødninger som alibi for tildekkelsen. De skal ha brett på brett med egg. Jeg flirer skadefro når en av dem ikke har nok penger til to 12-pakninger, og tenker at egg skulle koste en aldri så liten formue hver eneste 31. oktober.

mandag, oktober 20, 2008

Frowned upon

- Jeg vet ikke hva om det er alderen eller hva det er, men jeg kjenner at jeg ikke helt klarer at babyer gråter, sa en bekjent på rundt 45 her om dagen. En annen enda litt eldre dame stirret sjokkert på meg da jeg var ute med en fire dager gammel baby i vogna: - I vår tid ventet vi i flere uker før vi tok babyene utendørs! Om slike utsagnene er representative for hva middelaldrende damer tenker, kan det muligens forklare oppførselen til kassadamen på Ultra her forleden:

Jeg er på et kjøpesenter en regnværsdag og har akkurat gitt Lille Regnbue mat på den mest diskrete kafeen jeg fant. Baby er tilsynelatende fornøyd. Imidlertid begynner hun å klynke litt når jeg legger henne i vogna, så jeg iler så fort jeg kan bort til Post-I-Butikk på Ultra. Det er mye babygreier jeg har glemt, men det er allerede godt notert at det ikke er blitt gøyere å gå blant mye folk med skrikende baby i vogna. På den lille turen tiltar lydene i vogna, og hun er på nivå Lett Misnøye når vi stiller oss i kø.

Damen i kassa på Ultra har meg i kikkerten. Hun sitter vel ti meter unna og roper :

- Stakkars, er hun sulten?
- Hun har akkurat spist...

Svarer jeg, litt forlegen. I vogna eskalerer gråten gradvis, vi snakker nå nivå Tydelig Misfornøyd, og køen går på ingen måte fremover. Jeg plukker opp babyen, som fortsetter å skrike (det er nemlig ikke nok å rugge henne når man står på stedet, det er noe alle spedbarnsforeldre vet). Damen gir seg ikke:

- I alle dager, hva kan det være?! Hun er jo helt fortvila, stakkars?!

På dette tidspunktet har damen stoppet sluttet å slå inn varer i kassa og sitter med fullt fokus på meg, noe som fører til samme fokus for alle kundene i køen hennes, kollegaene hennes samt de ansatte på Posten og mine medkøståere. Jeg begynner å bli varm i toppen. Ikke bare av babygråt og ammetermostat, men av middelaldrende kassadamer. Jeg bestemmer meg for å smile stivt, ignorere henne og komme meg derfra så fort jeg kan. Lille Regnbue er nå Særdeles Misfornøyd, grensende til nivå Har-Hun-Vondt?, og dette går på ingen måte upåaktet hen:

- Det er det verste... Jeg tror aldri jeg har hørt en baby gråte så mye. [legg inn anklagende hoderysting til andre middelaldrende damer i kassakø] Stakkars liten.

Jeg forbanner ammetåka og det faktum at jeg faktisk tar meg litt nær av denne oppmerksomheten. Mest av alt ønsker jeg meg en slagferdig replikk. - Hun har kolikk, hva er ditt problem?, for eksempel, men jeg er bare tom, sint, varm og halvveis døv. Så når jeg får betalt mine sju portokroner på kortterminalen til Posten, stikker jeg. Ti meter bort i gangen stilner gråten.

***

fredag, oktober 10, 2008

Written in the stars

Det tok en stund før minstejenta fikk navnet sitt. Og det var ikke bare fordi vi ville unngå en viss barselgave. Vi hadde tre alternativer før hun ble født. Det ble ingen av dem. Ikke fordi de ikke "passet til ungen", men fordi ingen av dem utpekte seg spesielt etter at vi ble kjent med henne. Og så kom det mange andre og nye alternativer. Hele tiden.

Jeg ble rent deprimert av å ikke ha navn på jenta, så en dag satte vi oss ned og bestemte at hun skulle kalles opp etter oldemor. Oldemors navn hadde vært oppe til debatt tidligere, men da i forbindelse med hennes andre fornavn som vi vurderte sterkt. Navnet hun faktisk fikk ble aldri vurdert i graviditeten.

Men da vi offentliggjorde navnet, var det kanskje noen som så en slags mening med at hun skulle få det navnet. Jeg er ikke akkurat overtroisk eller tilhenger av å lese mening i absolutt alt, men navnet vi har gitt Lillesøster betyr regnbue; det er en blomst, og det er et gudinnenavn. Følgende sammentreff er dermed - om ikke mystiske - så i alle fall litt pussige:

* Da jeg var fire måneder på vei, kommer en av mine kolleger med følgende utsagn: - Jeg har drømt at jenta di kommer til å få navn etter en blomst! Siden Erika var et navn vi vurderte (og Erika er en blomst), lo vi godt av dette. Hun foreslo også navnet Lillesøster senere fikk, hvorpå jeg avslo blankt. Og etterpå fleipet vi masse med navnet Anemone, som i mine øyne må være kandidat til vognskiltnavn. Denne episoden hadde jeg glemt, helt til ovennevnte kollega minnet meg på den.

* Da jeg lå på sykehuset og navnediskusjonen ikke engang var i gang, tegnet storesøster en flott tegning av en liten jente - under en regnbue. Over står det: "Velkommen til verden"

* I går oppdaget jeg at det siste bildet i kameraet mitt før Lillesøster kommer på linsa, noen få timer gammel, er tatt ut av vinduet fra 2. etasje hos oss. Motivet? En dobbel regnbue.


* Og hvis noen fremdeles lurer på hva navnet er, kan jeg røpe at jeg i et fordums meme, påsto at jeg hadde dette navnet - stavet baklengs...