TV-fri uke - javel?

Vi er visst inne i den internasjonale tv-fri uken. Men hvor kult er det ikke å kaste tv'en for en lengre periode? Etter å ha levd uten tv siden juni i fjor, har jeg fått testet ut dette til gangs.

Når dette kommer frem i møte med andre, møter jeg mange mennesker som går rett i forsvar i den villfarelse at jeg er misjonær for en tv-fri tilværelse, andre uttrykker beundring og en viss misunnelse, atter andre (ikke så få!) ser på meg som om jeg må være medlem i den rareste sekt og spør meg mer eller mindre diskret om det er noen spesiell grunn til at vi ikke har tv.

Jeg så for mye på TV. I alle fall i forhold til min kjære, som har et over gjennomsnitlig asketisk forhold til tittekassen. Derfor er disse månedene en aldri så liten seier for meg. Et skritt til siden i forhold den A4 tilværelsen jeg ellers lever. En påminnelse om at vi har valgfrihet, men at den for oss rike, vestlige mennesker ofte egentlig handler mer om å velge bort enn å velge noe aktivt. Vi har tilgang på alt.

Imidlertid er det nok mer gunstig med restrktiv og bevisst tv-forbruk enn total avholdenhet i en familie med barn. Så tv'en kommer nok. Lille A spurte på vei hjem fra barnehagen om vi skulle kjøpe TV i butikken snart? Det var etter at de hadde vært på Barnefilmfestivalen med barnehagen og sett fire kortfilmer for de aller minste. Vi visste at etterspørselen ville komme - bare ikke at den ville komme så snart!

Feminist? Jeg?!

Jeg var i alle fall 72,4 % "pure" i følge denne!

Vandalisme ll

Tror du ikke de svina fikk med seg den ene halvdelen av babycall'en på søndag! Vi oppdaget det i går kveld, og det var egentlig først da jeg ble skikkelig sur. Min bedre halvdel irriterte seg nok fremdeles mer over diverse tusenlapper i vindusglass...

Skal lure på hva de trodde det var for noe? Walkie-talkie? Ny mobil-modell? Diktafon?

Arbeidsdag i utilstrekkelighetens tegn

Noen arbeidsdager er lyse og optimistiske med positiv input og heldige sammentreff. Andre er intense. Hard jobbing, men med synlige resultater på slutten av dagen. Det finnes noen dager der alt går på det jevne og ingenting blir gjort. Men i dag var det en arbeidsdag som sitter i skuldrene mine, gjenspeiles i hodepinen, i søvnigheten og den litt for høye pulsen. En dag der alt blir hengende uten avslutning, en dag uten tid eller anledning til å samle tråder. Jeg forlater den i håp om nye perspektiver etter en natts søvn.

Mathieu og korguttene

Kino blir ikke alltid høyeste prioritet i småbarnstilværelsen. Desto viktigere er det at man de gangene man bestemmer seg for å gå på kino "treffer" på filmen. Det gjorde vi i går - venninnen min og jeg.

Mathieu og korguttene var en film jeg ikke visste så mye om. Jeg tenkte internatskole-film = variasjoner over et tema; mest nærliggende referanse er selvsagt Dead Poets Society. Men for meg ble dette likevel en annerledes film.

Selve plottet er velkjent: Ny lærer ankommer internatskole med villstyringer og tyrannisk ledelse, overtar ville gutter på egne premisser og med nye virkemidler (i dette tilfellet korsang), læreren oppnår resultater, krise oppstår, privilegiene fratas ham osv. Det var i siste halvdel av filmen at den begynte å skille seg fra en typisk amerikansk film. Rebellen ble verken snill eller flink til å synge, læreren kom ikke tilbake til skolen.

Det er bildene og musikken som "gjør" filmen for meg. Papirflyene med hilsner på, som seilte ned mot den varmgule sanden, alle guttehendene som vinket uten ansikter... Denne uendelig vakre scenen i kombinasjon med like vakker musikk er noe av det flotteste jeg har overvært i en kinosal.

På et annet plan var dette en tragisk film om barnesjebner, om urettferdighet og straff. Som foreldre er man hudløs, utsatt og bitteliten i et slikt perspektiv. Det tvinger seg frem en ordløs, men ekte bønn for alle barn som må leve i et helvete på jord.

En vertinnes kvaler

I kveld får jeg besøk av fem tidligere klassekamerater. Vi skal planlegge en long overdue klassefest. Om få år er det 20(!) år siden vi gikk ut av niende klasse. Skulle tro vi var en gjeng med sidrompa hengehauer med tanke på at vi ennå ikke har fått summet oss til å samles på alle disse årene, men vi var jo en artig klasse!

Men hva serverer man i et slikt planleggingsmøte? Pyttsann - jeg serverer sjokolade og kaffe, tenkte jeg i går. Men så kjenner jeg de kalde føttene mine... Jeg har ikke sett disse menneskene på 10-15 år. De har ikke sett hjemmet mitt, de kjenner meg ikke lenger, og plutselig betyr det litt hva som står på bordet i kveld klokken ni! Essensen av meg, liksom. Og hvem er jeg? Er jeg tapas? Er jeg kveldsmat med hjemmebakte rundstykker? Grønnsaker og dip? Is og eplekake?

Ved nærmere ettertanke går jeg likevel for første løsning; i dag er jeg nemlig sjokolade og kaffe! Etter full dag på jobb, henting i barnehage, kjapp middag og en spinningtime, er det akkurat sjokolade og kaffe jeg er! Take it or leave it!

Vårens pris og vandalisme

Vandaler knuste vinduer og brøt seg inn i bilen vår mens vi intetanende solte vinterbleke ansikter, drakk kaffe, spiste kjeks og spilte fotball på idyllisk gressmatte i Skjærgården.

Men sola skinte og overstrålte det som var dumt denne dagen. Dessuten fikk de bare med seg en stygg veske med to bleier i!

Våren ved sjøen er fantastisk og vi gleder oss over grillsesongstart - måtte den vare til oktober!