TV-fri uke - javel?

Vi er visst inne i den internasjonale tv-fri uken. Men hvor kult er det ikke å kaste tv'en for en lengre periode? Etter å ha levd uten tv siden juni i fjor, har jeg fått testet ut dette til gangs.

Når dette kommer frem i møte med andre, møter jeg mange mennesker som går rett i forsvar i den villfarelse at jeg er misjonær for en tv-fri tilværelse, andre uttrykker beundring og en viss misunnelse, atter andre (ikke så få!) ser på meg som om jeg må være medlem i den rareste sekt og spør meg mer eller mindre diskret om det er noen spesiell grunn til at vi ikke har tv.

Jeg så for mye på TV. I alle fall i forhold til min kjære, som har et over gjennomsnitlig asketisk forhold til tittekassen. Derfor er disse månedene en aldri så liten seier for meg. Et skritt til siden i forhold den A4 tilværelsen jeg ellers lever. En påminnelse om at vi har valgfrihet, men at den for oss rike, vestlige mennesker ofte egentlig handler mer om å velge bort enn å velge noe aktivt. Vi har tilgang på alt.

Imidlertid er det nok mer gunstig med restrktiv og bevisst tv-forbruk enn total avholdenhet i en familie med barn. Så tv'en kommer nok. Lille A spurte på vei hjem fra barnehagen om vi skulle kjøpe TV i butikken snart? Det var etter at de hadde vært på Barnefilmfestivalen med barnehagen og sett fire kortfilmer for de aller minste. Vi visste at etterspørselen ville komme - bare ikke at den ville komme så snart!