torsdag, oktober 11, 2007

Facing an end

- Synes du at du har hatt et langt liv?
- Ja, jeg har hatt et langt liv. Men det har ikke vært noen dans på roser. Det har vært tøft å ha en alvorlig syk kone. Og man kan bli tullete av å tenke på hvordan livet hadde vært om hun hadde fått være frisk. Men jeg tror ikke bitterheten har satt seg fast.

---

- Man kan ikke fokusere på svakhetene. Man må fleipe med dem. Da blir de ikke så viktige.

---

- Er det sant at man blir "mett av dage"?
- Ja, på et vis er det jo det. Det er jo ikke det at man vil dø, men når kroppen svikter, innser man jo at det bare går en vei. Det triste er å tenke på dere som blir igjen.

---

- Du tror at du skal til Himmelen når du dør?
- Ja. Det tror jeg.
- Det er jeg glad for. Det er godt for meg å vite at du tror det.

---

I går trodde jeg at jeg ikke skulle få prate med ham igjen. Han var så dårlig. Så satt han der på sengekanten da mamma kom på besøk i morges og møtte henne med replikken som har spredt seg som ild i tørt gress på sykehuset:

- Ble du skuffet nå?!

Kloke, gode bestefaren min. Eller Far, som vi sier. Jeg er så glad for at jeg fikk denne praten. Og for at det ser ut til at vi får sjansen til flere slike.

3 kommentarer:

a jour sa...

Døden er ofte døren igjen for flere muligheter. Det er sant.

Anett sa...

Nå ble jeg rørt, Alliene.
Jeg har ikke noen av mine igjen, men vi smiler fortsatt av de siste kommentarene fra farfar de siste dagene hans på sykehuset. Slikt er godt å få med seg.

Virrvarr sa...

Her skulle jeg bare kikke innom for å se hva slags blogg dette var, også fikk du meg til å gråte.

Jeg skulle ønske farfaren min var klar nok i hodet til å kunne formidle noe annet et sult, tørst og behovet for dobesøk.