Et liv

Mor var en sterk dame som slo i hjel hoggormer på Landet. Det var ikke lov, Far lot som han ikke så det, men Mor ville ikke ha slikt rennende rundt husveggene med småbarn tilstede. Så hun trakk gummistøvlene rett på de brune nylonstrømpebena sine og slo i hjel ormene med riva.

Hun var ikke fylt femti da de første symptomene begynte å melde seg. Hodepinen. Konsentrasjonsproblemene. Det at hun ikke lenger klarte å sy så fint som hun visste hun kunne. Noen år senere fikk hun diagnosen. Prognosene tilsa at hun ikke kom til å oppleve yngstesønnens konfirmasjon, men skjebnen ville det annerledes. Det drepende sykdomsforløpet hadde en ubarmhjertig jevnt langsom progresjon. De synlige symptomene gjorde henne sky, stille og sjenert. I ettertid er det lett å se hvor hemmende sykdommen må ha virket i relasjonene hun hadde med menneskene hun hadde så kjær.

Jeg kjente ikke Mor så godt som jeg skulle ønske jeg gjorde. Men jeg fikk små glimt av henne; hun kunne synge Byssan Lull med sprø stemme mens hun strøk meg forsiktig med pekefingeren i ansiktet; jeg lå musestille. Vi spilte jessi (=Yatzy). Jeg hjalp henne med å løse kryssord mens andakten summet i radioen. Hun bakte høye, mørke brød med skorpe og store huller som det hjemmelagde bringebærsyltetøyet rant rett igjennom. Nesten helt til hun ikke kunne bo hjemme mer. Sukker og smør på nybakt brød. Pannekakene hennes. Mørkere enn våre. Sprøere. En dag prøvde hun å bake pizza, for det hadde hun aldri gjort. Hver gang vi reiste fra Mor og Far, tittet jeg opp i kjøkkenvinduet og så en vinkende hånd bak gardinene.

En våt vinterdag i 2004 tok jeg farvel. Jeg satt ved sengen hennes på hjemmet der hun hadde bodd de siste årene, strøk henne over ansiktet med pekefingeren og sang Byssan Lull. Som en slags takk. Jeg tenker på det noen ganger, at Mor kanskje syntes livet var oppskrytt.

Nå er det jeg som løfter datteren min inn i bilen. Nå er det Mors datter som vinker til datter og datterdatter bak gardinet i kjøkkenvinduet. Hver gang.

***

Byssan lull, koka kittelen full, där kommer tre vandringsmän på vegen,
den ene ack, så halt, den andre, o, så blind, den tredje säger alls ingen ting.

Byssan lull, koka kittelen full, på himmelen vandra tre stjärnor,

den ena är så vit, den andra är så röd, den tredje är månen den gula.

Byssan lull, koka kittelen full, där blåser tre vindar på haven,
på stora ocean, på lilla Skagerak och långt opp i Bottniska viken.

Byssan lull, koka kittelen full, där seglar tre skutor på vågen,
den första är en bark, den andra är en brigg, den tredje har så trasiga segel.

Byssan lull, koka kittelen full, sjökistan har trenne figurer,
den första är vå tro, den andra är vårt hopp, den tredje är kärleken, den röda.

Evert Taube