tirsdag, januar 17, 2006

Et liv

Mor var en sterk dame som slo i hjel hoggormer på Landet. Det var ikke lov, Far lot som han ikke så det, men Mor ville ikke ha slikt rennende rundt husveggene med småbarn tilstede. Så hun trakk gummistøvlene rett på de brune nylonstrømpebena sine og slo i hjel ormene med riva.

Hun var ikke fylt femti da de første symptomene begynte å melde seg. Hodepinen. Konsentrasjonsproblemene. Det at hun ikke lenger klarte å sy så fint som hun visste hun kunne. Noen år senere fikk hun diagnosen. Prognosene tilsa at hun ikke kom til å oppleve yngstesønnens konfirmasjon, men skjebnen ville det annerledes. Det drepende sykdomsforløpet hadde en ubarmhjertig jevnt langsom progresjon. De synlige symptomene gjorde henne sky, stille og sjenert. I ettertid er det lett å se hvor hemmende sykdommen må ha virket i relasjonene hun hadde med menneskene hun hadde så kjær.

Jeg kjente ikke Mor så godt som jeg skulle ønske jeg gjorde. Men jeg fikk små glimt av henne; hun kunne synge Byssan Lull med sprø stemme mens hun strøk meg forsiktig med pekefingeren i ansiktet; jeg lå musestille. Vi spilte jessi (=Yatzy). Jeg hjalp henne med å løse kryssord mens andakten summet i radioen. Hun bakte høye, mørke brød med skorpe og store huller som det hjemmelagde bringebærsyltetøyet rant rett igjennom. Nesten helt til hun ikke kunne bo hjemme mer. Sukker og smør på nybakt brød. Pannekakene hennes. Mørkere enn våre. Sprøere. En dag prøvde hun å bake pizza, for det hadde hun aldri gjort. Hver gang vi reiste fra Mor og Far, tittet jeg opp i kjøkkenvinduet og så en vinkende hånd bak gardinene.

En våt vinterdag i 2004 tok jeg farvel. Jeg satt ved sengen hennes på hjemmet der hun hadde bodd de siste årene, strøk henne over ansiktet med pekefingeren og sang Byssan Lull. Som en slags takk. Jeg tenker på det noen ganger, at Mor kanskje syntes livet var oppskrytt.

Nå er det jeg som løfter datteren min inn i bilen. Nå er det Mors datter som vinker til datter og datterdatter bak gardinet i kjøkkenvinduet. Hver gang.

***

Byssan lull, koka kittelen full, där kommer tre vandringsmän på vegen,
den ene ack, så halt, den andre, o, så blind, den tredje säger alls ingen ting.

Byssan lull, koka kittelen full, på himmelen vandra tre stjärnor,

den ena är så vit, den andra är så röd, den tredje är månen den gula.

Byssan lull, koka kittelen full, där blåser tre vindar på haven,
på stora ocean, på lilla Skagerak och långt opp i Bottniska viken.

Byssan lull, koka kittelen full, där seglar tre skutor på vågen,
den första är en bark, den andra är en brigg, den tredje har så trasiga segel.

Byssan lull, koka kittelen full, sjökistan har trenne figurer,
den första är vå tro, den andra är vårt hopp, den tredje är kärleken, den
röda.

Evert Taube

10 kommentarer:

EarlGrey sa...

Hva kan jeg si Alliene?

Det er en vanvittig påkjenning å se en av sine nærmeste forvitre av en alvorlig sykdom. Spesielt den delen du forteller om, der rollene etter hvert blir snudd på hodet. Det er en naturstridighet i det som jeg tror mange må kjempe en hard kamp for å akseptere.

Rørende lesning!

alliene sa...

Ja, det er vondt. Man blir ydmyk overfor livet. Det eneste man har er akkurat ...

AnneMa sa...

akkurat , så rart. for det handler som oftest om før eller snart. lite om

og ja, så hjertens enig i at det er vondt å se rollene bytte. fundamentet som så solid bygde strukturen er ikke lenger. det er med sorg og ydmykhet det stadig bekrefter seg.

takk for din post, alliene. du er god til å formidle!

a

Melusine sa...

Slik du skriver dette, traff det meg rett i hjertet, og jeg sitter igjen med følelser som skyller innover meg. Tanker om livet, om de nære tingene som betyr så mye og som vi har så lett for å ta for gitt. Hva som gir oss minner, som vi husker om våre kjære. Om å levet i nuet. Og hvordan du, med dine ord, klarte å røre ved denne strengen.

shecat sa...

Nå fikk du meg til å tenke på min mormor, som jeg vokste opp hos. Hun var akkurat som du skildrer, og idet jeg leste dette, slo det meg hvor mye jeg savner henne. Du fikk meg faktisk til å gråte...

Yatzi, kryssord, andakt, mørke brød med skorpe, hjemmelaget bringebærsyltetøy, sukker og smør på skiva, pannekaker. Stikkord som plutselig minnet meg så sterkt om min egen mormor (som forøvrig var sørlending).

alliene sa...

AnneMa - takk for hyggelig tilbakemelding; varmer når det kommer fra deg... ;)

Melusine - vi trenger alle påminnelsene vi kan få. Vi har alle våre minner, og det er fint hvis jeg kan trigge noe.

Shecat - jeg husker deler av historien din, og jeg er glad for å høre at mormoren din var fin når andre sviktet.

Og isj. Yatzi, heter det. Jeg bare rette opp...

Marion sa...

Uff, dette var skikkelig vondt å lese. Livet er fryktelig urettferdig i blant.

fr.martinsen sa...

Men hvorfor tenkte du at Mor kanskje syns livet var oppskrytt?

alliene sa...

Forhåpentligvis tar jeg feil når jeg lurer på dette, frk. Martinsen. Hva vet jeg. Jeg skulle ønske jeg hadde kjent henne så godt at jeg visste.

ina sa...

Dette var svært vakkert skrevet. Takk for at du delte det med verden.