søndag, januar 29, 2006

Dette er en skisko. Den er min. Den har verken sett ski eller snø på minst fem år. Den sitter på min fot. Bildet er tatt tidligere i dag.

Jeg konstaterer at jeg er i ferd med å bli et vandrende paradoks. Det var nemlig en fin dag.


7 kommentarer:

Røverdatter sa...

Et vandrende paradoks er vel ikke det verste man kan være? Syns det hørtes fint ut, jeg. ;)

EarlGrey sa...

Det var da en stilig skisko!

Hele helgen var fin, med kort vei til løyper, kakao og kvikk-lunsj. Og så har man nok en gang fastslått at blåswix'en alltid ligger i feil sekk når man har bruk for den..

Dessuten er det bedre å være et vandrende paradoks enn en løpende enigma. Welcome to the club ;o)

Anonym sa...

imponerende. stilige sko;) hvor var dere på ski?

OKL

Melusine sa...

Så fint at du fant det hele ok, likevel! Og vandrende paradokser er ofte svært uforutsigbare, og som gjerne gjør det kjedelige til noe helt annet!

:)

alliene sa...

OKL - kjenner du deg ikke igjen? ;)

Grubleline sa...

Hehe, så bra at du hadde en fin opplevelse nå når du egentlig hadde bestemt deg for at du ikke likte det. Sånne ting gjør livet spennende og overraskende :-)
Veldig fine bilder!

alliene sa...

OK. Time to come clean. Det var dessverre (for alle som tror jeg er omvendt til skilivets evige frelse fra sofakroken) ikke snakk om noen lang tur. Hvor langt kommer man med to treåringer på miniski, tror dere?

Og jeg hilser på både bekkenløsning og en gammel kneskade etter gårsdagen... Men nå vet jeg i alle fall at jeg virker. På ski også. I alle fall bortover.

Og Earlgrey: *banne i skikirken* Smørefritt... genialt for sånne som meg som går på ski hvert skuddår (enda sjeldnere, faktisk) og som ikke er så glad i fart.. :)

Så lenge jeg ikke blir noe vandrende paradigme, så er jeg tilfreds med paradoks-status...