Når man holder den gode gamle mjuII'en godt ut fra seg og prøver å fange motivet på en armlengdes avstand for n'te gang, kan det være et tegn på at kroppen tilpasser seg moderne tider fortere enn tanken? Er det ryggmargsrefleksen som forteller meg at det er på tide å go digital?
På grunn av sin overvekt er det analoge CanonEOS speilreflekskameraet forvist til et overpassivt liv i kameravesken. Ifølge sikre og informerte kilder kan vi i alle fall bare glemme å få noe igjen for dette apparatet, som i hine hårde dager kostet en drøy Armaniskjorte...
Valgets kval for en noget nostalgisk dokumentarist...
fredag, januar 13, 2006
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
3 kommentarer:
Se så, OKL - så ble det bloggbart til slutt! ;)
Det er nok på høy tid å "gå digital" nå ja. Selv har jeg et nostalgisk syn på de gamle analoge kameraene mine, så både gode gamle Canon AE-1P og et nyere Minolta speilrefleks er forvist til loftet; jeg klarer bare ikke å kvitte meg med dem. For mange gode minner..
Det er vel ingen som kjøper brukt analogutstyr lenger, og nå leste jeg her en dag at Nikon skulle slutte å lage filmbaserte kameraer for "amatører".
Når det gjelder bildekvaliteten er vel analog speirefleks fortsatt fullt på høyde med de beste digitale, men da bør man jo ha en bra filmscanner i tillegg. Jeg ventet lenge på en bebudet digital dings som kunne settes inn i stedet for vanlig film, slik at man fortsatt kunne bruke det analoge kameraet "digitalt". Denne ble visst aldri helt ferdigutviklet, og jeg har et par mistanker om hvorfor..
Men det fins jo et vell av gode digitalkameraer etterhvert, så her er er det bare å definere behov og ambisjoner!
også mitt analoge samler støv. trist JA. tenker å bruke det til fotografering for aktivitetens skyld, men ser at det sjelden dukker frem på timeplanen. derimot er det lille digi smart å rive med seg og effektivt å fremkalle når man kan sende på mail.
men for enda litt tid, tenker jeg å beholde dem begge...
Legg inn en kommentar