Piken på elleve satt med de magre, litt for lange bena samlet og hodet bøyd fremover i frisørstolen. Et anonymt og sjenert lite menneske, ennå langt fra noe som kunne ligne blomstring. Den rutinerte frisøren hadde tydeligvis gitt opp ethvert forsøk på kommunikasjon. Nå diskuterte hun neste kunde med en kollega, samtidig som hun føntørket pikens hår. Noen ganger, når engasjementet tiltok, glemte den voksne damen seg og stoppet opp i bevegelsene. Pikens hodebunn fikk svi.

Jeg glemmer det ikke: Føneren som sto på samme sted alt for lenge. Skikkelsen som krympet seg. Kjevebena som spente seg og dannet tydelige konturer mot den bleke barnehuden. En sammenknepet munn. Lukkede øyne. Piken bet det i seg. Holdt det ut. Gjorde seg usynlig.

Det gjentok seg tre-fire ganger før håret endelig var tørt og frisøren tankespredt og uhjertelig danderte frisyren og krevde piken for penger.

Senere.

Mange erfaringer senere vil piken kanskje komme til å måtte minnes episoden med dyp erkjennelse. Dog ikke usannsynlig med en slags lettelse. Over at hun ser mønsteret før det preges i henne. For godt.

Bilde lånt herfra