mandag, januar 02, 2006

Piken på elleve satt med de magre, litt for lange bena samlet og hodet bøyd fremover i frisørstolen. Et anonymt og sjenert lite menneske, ennå langt fra noe som kunne ligne blomstring. Den rutinerte frisøren hadde tydeligvis gitt opp ethvert forsøk på kommunikasjon. Nå diskuterte hun neste kunde med en kollega, samtidig som hun føntørket pikens hår. Noen ganger, når engasjementet tiltok, glemte den voksne damen seg og stoppet opp i bevegelsene. Pikens hodebunn fikk svi.

Jeg glemmer det ikke: Føneren som sto på samme sted alt for lenge. Skikkelsen som krympet seg. Kjevebena som spente seg og dannet tydelige konturer mot den bleke barnehuden. En sammenknepet munn. Lukkede øyne. Piken bet det i seg. Holdt det ut. Gjorde seg usynlig.

Det gjentok seg tre-fire ganger før håret endelig var tørt og frisøren tankespredt og uhjertelig danderte frisyren og krevde piken for penger.


Senere.


Mange erfaringer senere vil piken kanskje komme til å måtte minnes episoden med dyp erkjennelse. Dog ikke usannsynlig med en slags lettelse. Over at hun ser mønsteret før det preges i henne. For godt.


Bilde lånt herfra

5 kommentarer:

Anonym sa...

A link to us would be nice :)

www.roentgenfotografie.de

Anonym sa...

Ja...nå har jeg lest posten flere ganger, men jeg finner ikke på noe fornuftig å si. -Ikke det at man må si noe hele tida heller.

Bra, trist, fint, leit, og alt på en gang.

alliene sa...

Link established - terribly sorry... :)

Og takk for tilbakemelding...

lotten sa...

Jeg trengte også litt tid før jeg klarte å kommentere posten din.
Den var så fin og sår, og den satte seg fast i brystet mitt.

Mac sa...

veldig godt skrevet og liksom vondt lest. jeg er der, jeg også. i stolen. prøver å skjule tårene fra de som påfører smerten. skal ikke være til bry. våger ikke være til. ikke på ordentlig. liksom.

a