Nå som de fleste andre gleder seg over lyset, det vakre, hvite teppet, blått swix-føre og den dumpe stillheten i et vinterkledt by- eller landskapsbilde, må jeg bare beklage: Når snøen laver ned, tenker jeg på at jeg skal ut å kjøre bil i morgen. Og at det går så uhorvelig sent å komme seg fram til fots. Jeg tenker på at alle støvelettene jeg har er glatte. Og kalde.
Det som gjør snø og kulde helt uutholdelig, er nemlig definitivt mine absolutt kalde føtter. Uansett hva jeg har på føttene, det være seg Cherox, beksøm, ISBA eller CRISPI, fryser jeg. Ullvangsokker, Ullfrotté, industriull, bomull, vanlig ull, nylon - ingenting holder varmen i de stakkars, stakkars tærne mine som kan synes å mangle blodomløp totalt.
Uten hytte på fjellet, og med et klima der snøen ikke pleier å ligge i ukevis, er ikke dette noe jeg sliter med til hverdags. Men nå. Nå ligger snøen hard og kald og lokkende (på alle jeg kjenner, inkludert mann og barn) i alle byens akebakker og lysløyper, og jeg tar meg sammen og pakker sekken med pølser og varm saft mens jeg - litt halvhjertet - prøver å se positivt på en dag i kulda. Dette til tross for at det eneste jeg har lyst til er å sitte inne med nesa i boka eller de uleste lørdagsavisene. Og til tross for at jeg etterpå skjærer stygge grimaser når varmen er på retur i knallrøde, numne tær etter en litt for lang akeøkt - det er v o n d t!!
Det er et slags returnerende forventningspress knyttet til snøfall og kulde for oss som (hold fast) ikke liker å gå på ski. [indignerte og sjokkerte utbrudd her: ........] Nordmenn som ikke liker å gå på ski er visst tvilsomme og i noen grad provoserende, har jeg erfart, men her er min greie: Jeg holder meg i form og har flust med koordinasjon i aerobicsalen, men verken langrenn eller alpint er noe for meg. Jeg kan hvis jeg må. Problemet er at jeg er redd fart (og høyder) og kjeder meg ihjel i danskeløypa på skisentrene. Meningsløs venting i heiskø gjør det hele enda mer dørgende kjedelig, og jeg har forlengst sluttet med denslags. Langrenn er deilig på høyfjellet i solskinn og med appelsiner i sekken, men jeg ser mørkt på stigningen med (alltid!) bakglatte ski, og når jeg endelig er på toppen, har turen en tendens til å bli farget av tanken på nedfarten på joggepinnene mine uten stålkanter.
En eventuell nedstigning med tynne beksøm i dyp snø og med skiene på nakken, er nødvendigvis en smertefull opplevelse. For føttene også. Det største ubehaget finner man nok i den ubehjelpelig norske stoltheten...
Bildet er hentet herfra
Bildet er hentet herfra
11 kommentarer:
Vi går visstnok ikke så mye på ski lenger som vi skal ha det til.
Jeg er også redd høyder og fart, men i motsetning til deg kjeder jeg meg ikke på langsomme bortover-ski. Jeg er heller ikke spesielt plaget med kalde føtter (hverken på den ene eller andre måten), men slik du beskriver det, skjønner jeg meget godt at du helst vil holde deg unna denne norske sporten.
Jeg tror du er tilgitt :-)
Jeg fryser også på føttene(sitter her med ullsokkene mine)og kan ikke fordra å gå på ski lenger.
Men det aller kaldeste må ha vært danseskøytene man krøket seg rundt på som barn hver vinter. Huttetu!
Trodde forresten jeg skulle kaste opp av vinterkulda da jeg gikk fra Vålerenga ned til by`n for et par dager siden. Store snøfnugg i munn og øyne, og pyton vind som raspet mot huden.(Øh, men det var vel bare minus 7)
Nei takk! Men er det mildvær er det greit med snøen.
Bortoverski er ikke noe for meg heller, og nedoverski har jeg bare nedprioritert de siste 10 årene. (så du er ikke alene:)
Kulde derimot har jeg et greit forhold til. Jeg syns det er litt godt med røde kinn, så lenge jeg ikke fryser ellers.
Ullsokker (gjerne to par samtidig) er et must på vinterstid!
Når det er sagt; så hadde det ikke vært nødvendig med riktig så lang vinter...!
I søndagsbilaget til Dagbladet var det råd mot kalde tær. Det mest troverdige (og dyreste) var elektriske varmesåler til å ha i skoene.
Men det hjelper jo lite mot redsel for høyder og fart. Jeg har det også slik, og det er litt rart ettersom jeg var et skikkelig skifantom da jeg var (mye) yngre. Nå får jeg til og med hetta av å kjøre, eller enda verre, sitte på i bil dersom det er litt for god utsikt fra vinduet.
Jeg tror kanskje jeg er blitt allergisk mot adrenalin?
Akkurat slik som du beskriver er også mitt forhold til ski. I dag eier jeg ikke engang plankebiter til å gå på. Jeg ble tvunget ut på skiturer på flere mil (og, nei det føltes ikke bare slik - så langt var det faktisk) da jeg var yngre, så jeg har sikkert gått på ski nok for hele livet!
Dette medfører selvsagt at jeg aldri blir invitert med venner og familie på hyttetur når det er vinter, men til gjengjeld slipper jeg å gå på ski. Så det er helt greit.
...og kakao og appelsin kan man nyte i solveggen ved hytta også!
Grubeline: Jeg håper jeg er tilgitt, men jeg vet jeg aldri vil bli riktig trodd av enkelte...
Lotten: Aiiii - kunstløpskøyter! Det er det kaldeste som finnes... Brrr. Prøvde meg seinest i fjor, men nå er det krampa i fotsålen, ikke kulda som stopper meg!
Røverdatter: Røde kinn er supert! Røde tær... næh...
Saccarina: Allergi mot adrenalin, ja... Det har kanskje noe med både alder og foreldrestatus å gjøre. Jeg er i alle fall blitt mer skvetten etter å ha blitt mor.
Delirium: Det er sjelden jeg kommer på hyttetur om vinteren. Og paradoksalt nok er det et lite savn der (jeg gikk også en del på ski da jeg var liten), men jo - det er nok hytteveggen og hyttekosen som frister mest.
Helt enig i at røde tær ikke er det samme som røde kinn! Selv om jeg (takk og lov) ikke ble dratt med ut på tur hver søndag, har jeg hatt min tid i kunstløpskøyter, trange slalåmsko, og lånte skisko...
Minner meg om de familiene man møter når man er ute på ski; friske og sterke og blide foreldre først, en liten venn på bakskiene, som er sliten og misfornøyd og spør om det er langt igjen ...
nok en gang kommer jeg som motvekt: var på skitur i går jeg :) to venninner ut og fnise i løypa. snø i øynene og bakglatte ski. men vi var begge enig om at det hadde vært en fin-fin tur!
hm...
AnneMa - tro meg. Jeg misunner deg. Jeg har imidlertid latet som i alt for mange år. Nå er jeg voksen nok til å si - jeg liker det ikke! :)
Jeg må slutte meg til Annema, er jeg redd. Å fy FADER så digg det er å gå på ski. Oi OI OI oiOI OIOIOIOIOOO. Til min ultimate glede har min australske samboer fått samme dille. Så nå går jeg på ski med en 30 år gammel mann som har teknikk som en middels norsk 8-åring. (Han er slettes ikke verst, med andre ord.) Hmmm når jeg tenker på det, kanskje er det fordi jeg er så VANVITTIG god å gå på ski i forhold til turfølget mitt nå, at jeg i den senere tid har fattet en ekstrem interesse for aktiviteten?
La meg driste meg til å komme med et godt råd, alliene - finn deg en innvandrer som du kan gå med!
Legg inn en kommentar