... og dagen etter synes han fremdeles det er godt å leve.
Det er i sannhet underlig dette med Livet og Døden. Når du tenker at noen må være mett av dage, vil de fremdeles leve til i morgen.
Det får meg til å tenke på Linn Ullmanns bok Nåde (2002).
tirsdag, desember 04, 2007
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
3 kommentarer:
Det er en fin bok.
Det er en lang og rar tid du går gjennom, Alliene. Jeg sender deg alle mine varmeste tanker.
Ventetiden er krevende. Jeg har mor med Alzheimer og svoger med Parkinson, begge deler med krevende og langvarige forløp, og dystre utsikter.
Ikke minst er det krevende at man selv skal leve også i ventetiden.
Sterke og gode poster du har skrevet om dette, Alliene. Vondt og vakkert.
Takk begge to...
Legg inn en kommentar