I den vennegjengen jeg vanker, er det befriende lite fokus på merkevarer, design, dyre biler og høy inntekt. Det er nok fordi vi stort sett svømmer rundt i samme middelklassebasseng alle sammen. Derfor lar jeg meg enkelt sjokkere over gårsdagens Magasinet i Dagbladet der det fremgår at mange handler svært, svært dyre klær til helt små barn. En dunjakke til 2.300 til en ettåring er comme il faut, og jeans fra HM, nei det kjøper vi bare ikke.
Nå når det nærmer seg jul og desemberlønninga er i boks, er det bare å brette opp ermene for å ta fatt på årets shoppingmarathon. Jeg hjertesukket litt til en kollega – vet du i fjor brukte jeg x antall tusen på julegaver, og vi er moderate! Hvorpå hun fnyste og sa, bare vent; det der er jo budsjettet kun på ungene hos oss. Større barn = større utgifter. Jeg ser dette, men det skremmer meg når barn/ungdom som intervjues i lokalavisa definerer kvaliteten på julegaven ut fra prislappen på den. Og begynner du med Burberry til ettåringen din, spørs det om den samme tenåringen ikke vil bli misfornøyd med alt annet enn en BMW til attenårsdagen og leilighet i 20-årsgave.
Ingen overhengende fare for et slikt forløp i denne leiren. HM brukes flittig, og vi er gode på gjenbruk av barneklær venner imellom. Men alt er relativt, og vi flirer godt når representanter fra foreldregenerasjonen lar være å kjøpe en svinedyr marsipan til jul, bare på grunn av prisen. Hvorfor skal vi ikke unne oss det lille ekstra? Vi fortjener det jo! Vi har jo tross alt råd til det!
Vi er Fordi vi fortjener det-generasjonen. Og når vi måler egenverdi i penger og forbruk, står vi i en viss fare for å oppdra en Må ha det. Bare må ha det-generasjon.
En vennegjeng jeg kjenner litt til har gått sammen om å lage en avtale. I hele 2008 skal ingen av dem kjøpe nytt tøy. De arrangerer i stedet byttekvelder. Dette er delvis et eksperiment, delvis et slags statement. Jeg må si jeg er fascinert. For selv om jeg kjenner på et engasjement i forhold til disse tingene, møter jeg meg selv i døra og ser at det virkelig ville kreve mye av meg å gjennomføre noe slikt.
søndag, desember 09, 2007
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
9 kommentarer:
Bra du nevner dette med folk som bruker helt utrolige summer på barnetøy!
Jeg leste Magasinet i dag og ble _helt_ sjokkert. Jeg ville følt meg luksuriøs og overdådig heldig om jeg brukte 3000,- på en jakke til meg selv; tanken på å bruke så mye penger på klær til et barn som kanskje kan bruke plagget i noen få måneder er absurd og tragisk.
Det er vel blitt som artikkelen sier at mange bruker barna til å "vise frem" seg selv og sin formue. Stakkars barn som må vokse opp slik. Stakkars voksne som må bruke tusenvis av kroner på merkeklær til barna for å føle seg bra nok i andres øyne.
Jeg tror ikke jeg heller kunne klart å hatt klesbytting et helt år... Ikke bare fordi jeg bokstavelig talt ikke har en eneste venninne i samme størrelse som meg, men også det at jeg liker å kjøpe noe nytt til meg selv.
Men vi burde definitivt bli flinkere til å ikke handle så mye. Hos meg går pengene skremmende fort unna tatt i betraktning hvor mye jeg egentlig kunne satt til siden for å spare. Men det blir mye av "jeg fortjener det sikkert" her i gården også.
Jeg får helt noia når jeg kommer inn i et kjøpesenter og ser alle varene der. Særlig klær. Det som likevel gjør at jeg stort sett kommer ut igjen med beholdningen intakt er at jeg automatisk stiller meg spørsmålet "trenger jeg egentlig dette?"
Svaret er som regel nei...
Flott prosjekt!
Jeg er hverken merkevare-bevisst eller rik, så det kunne virkelig ikke falt meg inn å kjøpe kjempedyre plagg til Junior. Det er ikke lange tida han kan bruke dem uansett.
Problemet mitt er ellers ikke at jeg kjøper for mye klær (det gjør jeg absolutt ikke), men at jeg aldri har hjerte til å kvitte meg med de gamle plaggene...
Godt skrevet.
Dette er noe i samme bane som når du leser denne artikkelen: http://www.bt.no/lokallokal/fyllingsdalen/article457207.ece
og selvfølgelig tenker en liten tanke om at tyveri er kjipt, uten å kunne befri deg fra spørsmålet om hva i alle dager en 15åring gjør med slike verdier?
Serendipity - ja det er igrunnen bare trist. Og ganske motbydelig at noen kan le hele veien til banken på vår forfengelighets bekostning.
Delirium - jeg føler jeg er gjerrig i forhold til de jeg leste om i Magasinet, men det er mye i skapet mitt jeg strengt tatt ikke trenger. Jeg har som mål å bli flinkere til å handle sjeldnere, og mer gjennomtenkt, kanskje også mer kvalitetsbevisst, men jeg psykes fort ut av dårlige selgere/kundebehandlere på mange butikker...
Goodwill - menn er generelt flinkere til å svare "nei" på det spørsmålet. Vi kvinner finner alltid et godt argument!
Flopsy: Hah - jeg er usentimental på å kvitte meg med gamle filler. De trenger ikke en gang være så gamle. Eller fillete. Strengt tatt kan det kanskje gå litt vel fort i svingene!
Takk Cruzidull - for lesetips og kommentar.
...men "siden finnes ikke", Cruzidull...
En gang. Som i en eneste gang gikk jeg inn i en fancy klesbutikk i Oslo. Jeg tenkte jeg skulle handle "sjelden, kvalitet og dyrt". Jeg ble målt opp og ned av ekspeditørene - og så veiet og funnet for lett. Har sjelden følt meg så sjuskete som akkurat da og snek meg ut av butikken igjen - overbevist om at alle så den ene knappen som hadde falt av i jakken min.
Jeg er nok litt for glad i "se! så fin den er" - samt at jeg de siste årene har variert 17 kilo i vekt...(!)
Argh - Delirium - akkurat det samme opplevde jeg. I Oslo gikk jeg inn på en forholdsvis dyr butikk og ba dem kle meg opp. "Jeg trenger alt", sa jeg. Og da jeg hadde prøvd den niende buksa og den også var for trang i 38 og for stor i 40, ga selgeren opp og sa at jeg "nok ville møte det problemet med alle buksemodellene de hadde. !!!??? Da la jeg alt fra meg og gikk ut og kjøpte saggebukse på Carlings i stedet...
Legg inn en kommentar