Kunne sverget høyt og lenge på at det sto 01 på bussen fredag ettermiddag klokken 1615. Men da den tok en ukjent trasé og ingen andre passasjerer reagerte, måtte jeg innse det; jeg hadde gått på feil buss. Jeg hadde tatt 10'ern i stedet.
Jeg måtte bare kapitulere, sitte på tilbake og melde overgang til neste buss som gikk mer i min retning. Og da noen av mine mer opplyste medmennesker minnet meg om at det måtte være minst fem år siden ruten byttet navn til M1, var det bare å klaske seg selv i panna.
mandag, mars 17, 2008
søndag, mars 16, 2008
Hazy days
Å gå fra å være Uforklarlig Ufrivillig Barnløs og Ferdig Med Barn til å bli Plutselig Fruktbar Likevel har vært et stort sjokk. Jeg er Alliene. Og jeg er blitt En Solskinnshistorie.
Da vi jobbet med Prosjekt Familieforøkelse for 7-8 år siden, var det en årelang prosess med mange uinnfridde forventninger, vonde følelser, smertefulle utredninger og inngrep og vage fremtidsutsikter. Da vi kom så langt som til IVF, var jeg desillusjonert. Det var i prinsippet ikke noe galt med noen av oss, men det gikk bare ikke. Hvorfor skulle det gå nå? Desto større var sjokket da vi plutselig var tvillinggravide, og det på første prøverørsforsøk. Sånn sett har jeg vært en solskinnshistorie før.
I ettertid har jeg gjort meg mange tanker rundt dette med bagasjen jeg hadde med meg inn i forrige svangerskap. Det handlet ikke like mye om barn som det gjorde om å få kroppen til å fungere. Til å produsere. Så da barna(!) faktisk kom (det var ingen selvfølge for Formann i Pessimistforeningen, jeg hadde et angstfylt og problematisk svangerskap og en ditto fødsel som ikke hadde normale forløp), var det unektelig et stort sjokk, en brå overgang og jeg vil på ingen måte glamourisere det å bli mor. For meg satte det i gang en masse prosesser som på godt og vondt har gjort meg til det mennesket jeg er i dag.
Jeg ønsket meg aldri mer enn to barn. Selv om det var vemodig å ikke kunne identifisere seg med de rosarøde fødselspermisjonene mange andre mimret om, så var jeg nå glad for å være i mål. Ungene ble store. Vi fikk tilbake noe av friheten. Og vi skulle gå i førtiåslagene fremover uten amming og graviditet i tankene.
Men så sto jeg der da. Den siste søndagen i januar. Med positiv graviditetstest nr to. Man kan trygt si at tilværelsen ble snudd på hodet. Og nå som dette er blitt offisielt, hører jeg akkurat det jeg fryktet da jeg sto der med rånyheten og graviditetstesten i hånda: -Åh - så fantastisk! Dette skulle jo ikke være mulig! Dere må jo være så utrolig glade!
Vi er glade. Nå. Men jeg var ikke glad den søndagen i januar. Jeg var redd, og hele forrige svangerskap og barselperiode raste gjennom hodet mitt på ti minutter. Det har vært latter. Men det har også vært tårer. Jeg kan fremdeles få panikk.
Men dette er ikke min første baby. Jeg er mamma nå og har vært det en stund. Jeg er seks år eldre og har vokst på erfaringene mine og tatt konsekvensen av mine reaksjoner. Dette er noe nytt og noe annet. Kanskje blir det en Ordentlig Solskinnshistorie. Ikke bare for omverdnen. Men for meg selv også. Jeg kjenner at jeg gleder meg nå. Heldigvis.
Da vi jobbet med Prosjekt Familieforøkelse for 7-8 år siden, var det en årelang prosess med mange uinnfridde forventninger, vonde følelser, smertefulle utredninger og inngrep og vage fremtidsutsikter. Da vi kom så langt som til IVF, var jeg desillusjonert. Det var i prinsippet ikke noe galt med noen av oss, men det gikk bare ikke. Hvorfor skulle det gå nå? Desto større var sjokket da vi plutselig var tvillinggravide, og det på første prøverørsforsøk. Sånn sett har jeg vært en solskinnshistorie før.
I ettertid har jeg gjort meg mange tanker rundt dette med bagasjen jeg hadde med meg inn i forrige svangerskap. Det handlet ikke like mye om barn som det gjorde om å få kroppen til å fungere. Til å produsere. Så da barna(!) faktisk kom (det var ingen selvfølge for Formann i Pessimistforeningen, jeg hadde et angstfylt og problematisk svangerskap og en ditto fødsel som ikke hadde normale forløp), var det unektelig et stort sjokk, en brå overgang og jeg vil på ingen måte glamourisere det å bli mor. For meg satte det i gang en masse prosesser som på godt og vondt har gjort meg til det mennesket jeg er i dag.
Jeg ønsket meg aldri mer enn to barn. Selv om det var vemodig å ikke kunne identifisere seg med de rosarøde fødselspermisjonene mange andre mimret om, så var jeg nå glad for å være i mål. Ungene ble store. Vi fikk tilbake noe av friheten. Og vi skulle gå i førtiåslagene fremover uten amming og graviditet i tankene.
Men så sto jeg der da. Den siste søndagen i januar. Med positiv graviditetstest nr to. Man kan trygt si at tilværelsen ble snudd på hodet. Og nå som dette er blitt offisielt, hører jeg akkurat det jeg fryktet da jeg sto der med rånyheten og graviditetstesten i hånda: -Åh - så fantastisk! Dette skulle jo ikke være mulig! Dere må jo være så utrolig glade!
Vi er glade. Nå. Men jeg var ikke glad den søndagen i januar. Jeg var redd, og hele forrige svangerskap og barselperiode raste gjennom hodet mitt på ti minutter. Det har vært latter. Men det har også vært tårer. Jeg kan fremdeles få panikk.
Men dette er ikke min første baby. Jeg er mamma nå og har vært det en stund. Jeg er seks år eldre og har vokst på erfaringene mine og tatt konsekvensen av mine reaksjoner. Dette er noe nytt og noe annet. Kanskje blir det en Ordentlig Solskinnshistorie. Ikke bare for omverdnen. Men for meg selv også. Jeg kjenner at jeg gleder meg nå. Heldigvis.
Stikkord:
barn,
døden og livet,
graviditet,
personlig
Abonner på:
Innlegg (Atom)
