søndag, mars 16, 2008

Hazy days

Å gå fra å være Uforklarlig Ufrivillig Barnløs og Ferdig Med Barn til å bli Plutselig Fruktbar Likevel har vært et stort sjokk. Jeg er Alliene. Og jeg er blitt En Solskinnshistorie.

Da vi jobbet med Prosjekt Familieforøkelse for 7-8 år siden, var det en årelang prosess med mange uinnfridde forventninger, vonde følelser, smertefulle utredninger og inngrep og vage fremtidsutsikter. Da vi kom så langt som til IVF, var jeg desillusjonert. Det var i prinsippet ikke noe galt med noen av oss, men det gikk bare ikke. Hvorfor skulle det gå nå? Desto større var sjokket da vi plutselig var tvillinggravide, og det på første prøverørsforsøk. Sånn sett har jeg vært en solskinnshistorie før.

I ettertid har jeg gjort meg mange tanker rundt dette med bagasjen jeg hadde med meg inn i forrige svangerskap. Det handlet ikke like mye om barn som det gjorde om å få kroppen til å fungere. Til å produsere. Så da barna(!) faktisk kom (det var ingen selvfølge for Formann i Pessimistforeningen, jeg hadde et angstfylt og problematisk svangerskap og en ditto fødsel som ikke hadde normale forløp), var det unektelig et stort sjokk, en brå overgang og jeg vil på ingen måte glamourisere det å bli mor. For meg satte det i gang en masse prosesser som på godt og vondt har gjort meg til det mennesket jeg er i dag.

Jeg ønsket meg aldri mer enn to barn. Selv om det var vemodig å ikke kunne identifisere seg med de rosarøde fødselspermisjonene mange andre mimret om, så var jeg nå glad for å være i mål. Ungene ble store. Vi fikk tilbake noe av friheten. Og vi skulle gå i førtiåslagene fremover uten amming og graviditet i tankene.

Men så sto jeg der da. Den siste søndagen i januar. Med positiv graviditetstest nr to. Man kan trygt si at tilværelsen ble snudd på hodet. Og nå som dette er blitt offisielt, hører jeg akkurat det jeg fryktet da jeg sto der med rånyheten og graviditetstesten i hånda: -Åh - så fantastisk! Dette skulle jo ikke være mulig! Dere må jo være så utrolig glade!

Vi er glade. Nå. Men jeg var ikke glad den søndagen i januar. Jeg var redd, og hele forrige svangerskap og barselperiode raste gjennom hodet mitt på ti minutter. Det har vært latter. Men det har også vært tårer. Jeg kan fremdeles få panikk.

Men dette er ikke min første baby. Jeg er mamma nå og har vært det en stund. Jeg er seks år eldre og har vokst på erfaringene mine og tatt konsekvensen av mine reaksjoner. Dette er noe nytt og noe annet. Kanskje blir det en Ordentlig Solskinnshistorie. Ikke bare for omverdnen. Men for meg selv også. Jeg kjenner at jeg gleder meg nå. Heldigvis.

12 kommentarer:

Flopsy sa...

Å, jeg kjenner igjen den skrekkblandete fryden som oppstår når testen er positiv. Men det går bra vettu.

Og gratulerer så mye!

Anonym sa...

Vi er henvist til gynekolog over sommeren for utredning for barnløshet. Det gjør utrolig godt å lese om dine erfaringer. Jeg håper å kunne bli en solskinnshistorie før gynekologtimen, men er ektefødt pessimist. Godt at du gleder deg nå!

alliene sa...

Takk, Flopsy... :)

Anonym: Takk for fine ord - jeg ønsker dere alt godt i tiden fremover. Jeg vet ikke noe annet råd jeg kan gi enn at du og dere må prøve å beholde fokuset på dere selv i den prosessen dere nå kanskje skal i gang med. Lykke til - fingers crosseed for nok en solskinnshistorie... :)

røverdatter sa...

Som barnløs har jeg ingenting jeg skulle ha sagt, men jeg er glad for at du gleder deg. -Da kan jeg glede meg med deg. :-)

elisabeth sa...

Alle sier jo at nummer to (I deres tilfelle nummer tre!) er mye enklere enn første gang... Tenk så mye du kan nå som du ikke kunne sist! Og jeg mente det jeg sa om å få en å kose seg med. Hvis du har glemt hvordan det var å ha tvillingbabyer må du bare ta kontakt, så skal jeg oppdatere deg fluksens... hilsen Elisabeth som er stuck innendørs med to snørrete, sure feberunger på snart 7 mnd, som BARE griner og ikke vil noe som helst annet enn å gni snørr utover ALT og som gulper opp all maten og holder på å gjøre mamma SPRØØØØØØ... hehehe gled deg ja!! :) (Men det er faktisk koselig. Mesteparten av tida...)

lotten sa...

Jeg sier som Røverdatter:)

alliene sa...

Røvis - takk, det setter jeg pris på.

Elisabeth - jeg vet. Det er mye som blir annerledes denne gang. Kanskje blir det tøybleier, til og med! ;)

Lotten - hei! Så hyggelig, takk skal du ha!

-lin sa...

Kan også relatera til berg-og-dalbane-følelsane etter den positive (i mitt tilfelle etterlengta) testen, om enn av litt andre grunnar enn deg.

Er det ikkje bra at me har åtte-ni månader på å venna oss til den nye situasjonen? Sjølv byrjar eg først no å faktisk tru på dette her. Eg meiner, kor corny er det ikkje, heile opplegget? At det veks eit menneske inni magen?!?! Du har jo opplevd det før, men likevel?!?

Eitt ord: Ko-ko!

:o)

Skorpionkvinnen sa...

Jeg så dette først nå. Det er lov å ha blandede følelser, for det er jo så altomfattende, dette med barn og foreldrelivet og alt. Men likevel, det er fantastisk - så her kommer et "gratulerer og lykke til" fra meg :)

heno sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
heno sa...

Det er så annerledes med barn nr 3. Det kan ikke sammenliknes. (Har også tvillinger) Min yngste har ikke fått tran, ikke har jeg kokt smokker og jeg har brukt skyllemiddel. Har hun grått har vi bare trøstet henne uten å kikke i bøker for å finne ut hva i alle dager hun kan feile. Hun er en skikkelig attpåklatt, og vi har kost oss så veldig med henne. Det er så koselig å ha opplevd hvordan det er å få èn baby også. Vi kan heller ikke gå i 40 årsdager uten barnevakt. Men i 5o årsdagene kommer vi sterkere tilbake. Jeg tror du vil oppleve det hele som særdeles annerledes. Send meg gjerne en mail hvis du lurer på noe.

alliene sa...

- lin, se der var du også ute av skapet :) Koselig!

Skorpionkvinnen - takk skal du ha.

Hano - jeg har svart deg i egen blogg! Så hyggelig at du gjenåpner!