- Jeg vet ikke hva om det er alderen eller hva det er, men jeg kjenner at jeg ikke helt klarer at babyer gråter, sa en bekjent på rundt 45 her om dagen. En annen enda litt eldre dame stirret sjokkert på meg da jeg var ute med en fire dager gammel baby i vogna: - I vår tid ventet vi i flere uker før vi tok babyene utendørs! Om slike utsagnene er representative for hva middelaldrende damer tenker, kan det muligens forklare oppførselen til kassadamen på Ultra her forleden:
Jeg er på et kjøpesenter en regnværsdag og har akkurat gitt Lille Regnbue mat på den mest diskrete kafeen jeg fant. Baby er tilsynelatende fornøyd. Imidlertid begynner hun å klynke litt når jeg legger henne i vogna, så jeg iler så fort jeg kan bort til Post-I-Butikk på Ultra. Det er mye babygreier jeg har glemt, men det er allerede godt notert at det ikke er blitt gøyere å gå blant mye folk med skrikende baby i vogna. På den lille turen tiltar lydene i vogna, og hun er på nivå Lett Misnøye når vi stiller oss i kø.
Damen i kassa på Ultra har meg i kikkerten. Hun sitter vel ti meter unna og roper :
- Stakkars, er hun sulten?
- Hun har akkurat spist...
Svarer jeg, litt forlegen. I vogna eskalerer gråten gradvis, vi snakker nå nivå Tydelig Misfornøyd, og køen går på ingen måte fremover. Jeg plukker opp babyen, som fortsetter å skrike (det er nemlig ikke nok å rugge henne når man står på stedet, det er noe alle spedbarnsforeldre vet). Damen gir seg ikke:
- I alle dager, hva kan det være?! Hun er jo helt fortvila, stakkars?!
På dette tidspunktet har damen stoppet sluttet å slå inn varer i kassa og sitter med fullt fokus på meg, noe som fører til samme fokus for alle kundene i køen hennes, kollegaene hennes samt de ansatte på Posten og mine medkøståere. Jeg begynner å bli varm i toppen. Ikke bare av babygråt og ammetermostat, men av middelaldrende kassadamer. Jeg bestemmer meg for å smile stivt, ignorere henne og komme meg derfra så fort jeg kan. Lille Regnbue er nå Særdeles Misfornøyd, grensende til nivå Har-Hun-Vondt?, og dette går på ingen måte upåaktet hen:
- Det er det verste... Jeg tror aldri jeg har hørt en baby gråte så mye. [legg inn anklagende hoderysting til andre middelaldrende damer i kassakø] Stakkars liten.
Jeg forbanner ammetåka og det faktum at jeg faktisk tar meg litt nær av denne oppmerksomheten. Mest av alt ønsker jeg meg en slagferdig replikk. - Hun har kolikk, hva er ditt problem?, for eksempel, men jeg er bare tom, sint, varm og halvveis døv. Så når jeg får betalt mine sju portokroner på kortterminalen til Posten, stikker jeg. Ti meter bort i gangen stilner gråten.
***
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
7 kommentarer:
Folk altså.
:)
Enig med Ragnhild: Folk, altsaa!
[Apropos ute: I Oest-Europa har de en greie med at babyer ikke skal vaere ute foer de er seks mnd gamle. Selv min legeutdannede venninne hadde sitt barn konstant innendoers de seks foerste mnd hun levde... Alle argumenter om immunforsvar, frisk luft, stimulering av sanser osv falt paa steingrunn. Snodige folkene sine.]
Enig med Ragnhild og Alter Ego: Folk ass!
Gale mennesker.
Hm det slår meg - kanskje tvillingforeldre slipper unna med en del ting i ren sympati, mens når man får ett barn kommer forventningene strømmende fra omverdenen...???
Og du, ER det enklere med ett barn, eller kan jeg bare glemme den tanken umiddelbart?
Ja, folk altså...
:)
Jeg opplevde et sammenlignbart scenario i dag - på Meny, men da fikk jeg tidenes beste kommentar fra en skikkelig biker-type som så meg svette over transportbåndet og handlenettene; han sa. - Jaja, hun der virker i hvert fall! Dessuten var det en av butikkmedarbeiderne som forbarmet seg over meg og hjal meg å pakke. Det finnes skikkelig bra folk også, heldigvis!
Elisabeth - ja, det slo meg i dag - at jeg aldri hadde følt på det der før, men at man kanskje får litt mer slack som tvillingmamma. Det er godt mulig.
Ja, det er definitivt lettere med én. Mest i den forstand at jeg nå ikke fatter og begriper hvordan jeg klarte å håndtere TO! Samtidig har nok de to-tre første månedene av tvillingmor-tilværelsen gått i glemmeboka for evig og alltid, så det kan være jeg svarer ja med hånda mer ettertrykkelig på hjertet om et par måneders tid... :) Men denne gangen er det to andre som også skal følges opp, så jeg kan liksom ikke bare bli helt amøbe heller.
Kjære deg.
Det er kanskje ikkje dette du treng å høyra akkurat no, men for ei førstegongsmor som meg - eg som hadde eit enkelt svangerskap og ein lett fødsel og kun eitt barn og derfor ikkje har lov å bli sliten av nokonting, har eg forstått på omgivelsane- er det litt godt å høyra at også dei superrutinerte andregongsmødrene får barn som grin i butikken...
Knøtt likar dårleg ligging på eigahand generelt og ligging i vogna spesielt, men sparar sjølvsagt den Største Misnøya til han har publikum. I kassen på butikken, f.eks, eller gjennom den mest trafikerte handlegata...
Eg stikk for øvrig lenge før folk rekk å kommentera. Eitt kny, og eg er long gone - handling eller ikkje handling. I går gjekk eg frå ei handlekorg med sju-åtte varer i midt i kassakøen - eg bare orkar ikkje å stå i snegletempokø og merka at folk byrjar å bry seg...
*rystet*
De gangene jeg hadde mine bittesmå på tur ute i verden, og de fant det for godt å markere sin tilstedeværelse når det absolutt ikke passet, fikk jeg stort sett medynk og positive kommentarer.
Men det var kanskje fordi jeg var mann?
Legg inn en kommentar