fredag, juli 29, 2005

Every man is an island?

Noen ganger sørger jeg over alle som kjenner meg. Som tror på meg. Jeg gråter for menneskene. For livet og kjærligheten. Drømmen og virkeligheten. Jeg gråter høyt og hjerteskjærende. Alene skriker jeg til et dødt og uinteressert publikum. Så lenge jeg kan skrike i fred bryr jeg meg ikke om deres apati. Den forbauser, men jeg er likeglad. Jeg aner at de skriker på sin egen måte, og at jeg er like døv og blind overfor deres klage som de er overfor min. Likegyldige går vi der og skriker, gråter, klager, trygler og ber, men det kommer ingen lyd over de smilende leppene våre.

2 kommentarer:

EarlGrey sa...

Dine ord :a:l:l:i:e:n:e?
Ventetiden har ikke vært forgjeves..

alliene sa...

Takk. :)