torsdag, august 17, 2006

The unfortunate

Leif har usedvanlig vakre øyne selv om de sitter tett sammen og langt inni hodet hans. Jeg kunne ikke si hvilken farge de har, men blikket er intenst og overraskende klart. Huden har en uforskammet frisk farge. Hodet hans er dekket av tykt grånende hår; ansiktet av ditto skjegg. Flere ganger undrer det meg hvor velstelt det skjegget er.

Leif kommer innom på vei til Trygdekontoret, Polet eller Frelsesarmeen. Han er rundt femti og vokste opp på bondelandet med en far som hevnet omverdenen med juling når den ikke sto til forventningene. Leif stakk til sjøs, men har en tvillingbror han snakker insisterende om. Noen ganger usammenhengende og rølete. Han har ingen fast bopel. Sportsbutikken ved siden av holder ham med klær og sko, og han får et månedlig beløp til mat av butikkeieren på hjørnet. Huseieren vår liker ikke at han henger rundt, men sjefen min omtaler ham med fornavn, slår av en prat og gir ham penger i ny og ne.

Leif er på kjøret, men han lefler ikke med narko. Å nei – det vet han – det er veien til helvete. Men alkoholen har tatt ham og tvunget tarmene hans i kne slik at han ikke kan spise mesteparten av innholdet i armé-posen han får utlevert fra tid til annen. (Sant å si kan man jo tenke sitt om kombinasjonen potetchips, posesuppe og fiskepudding uansett.) Leif har vært i flere begravelser i sommer. Kompisene hans dør som fluer av aids og/eller overdose. Men Leif er seig og kommer til å overleve de fleste.

I går kom han innom etter nok en begravelse. Han var relativt edru, men tung. Det infiserte ormebittet i armen brant hissig og rødt. Resepten på antibiotika hadde han tustet vekk, og pengene han fikk dagen før til medisin ble brukt til å dekke mer prekære behov. Trygda var en lang dag unna.

- Er det noe hjelp å få i dag?

Hodet hans bøyde seg i skam og hånden viftet angrende da vi sa at vi i dag faktisk ikke hadde kontanter.

Jeg skulle løpt opp i minibanken. Marginene i livet er så små.

6 kommentarer:

AnneMa sa...

igjen, grepet av din tekst

takk
a

Rambukk sa...

Livet er fullt av små marginer og tilfeldigheter. Sterk tekst.

Cathrine sa...

Utrolig godt skrevet.

Frk. Hansson sa...

Dette var veldig velskrevet, samtidig som det var en respektfull presentasjon av Leif.
En god balansegang.

EarlGrey sa...

Vakkert skrevet, og med en grunnleggende respekt for enkeltmennesket.

Flott tekst, rett og slett!

alliene sa...

Takk for hyggelige kommentarer.