En ulatterlig drøm

Det beste jeg kan tenke meg er en tur – helt alene - på Shakespeare & Company like ved Notre Dame i Paris. Jeg kunne reist tilbake til Paris ene og alene for den opplevelsen – å sitte blant bøkene. Bla. Snuse. Kjenne følelsen inni meg. D a lever jeg.

~

For en del år siden delte jeg en drøm med to studievenninner. Vi skulle starte en liten bokhandel i byen vår. Den skulle være nær, intim, litt sær og et alternativ til studiebokhandelen og kjedene. Vi skulle invitere forfattere - både etablerte og uoppdagede - og arrangere litteraturkvelder, leseringer, filosofikvelder og diskusjonsforum. Man skulle kunne kjøpe kaffe der. God kaffe. Og vi skulle ha gode stoler. Det skulle være lov til å bla og lese i bøkene. Henge rundt.

Vi skulle jobbe for oss selv, på dugnad om vi så måtte, og det kan selvsagt innvendes at vi hadde en noe naiv og idealistisk tilnærming til forretningsideen. En av oss hadde tilgang på rimelige leie av sentrumslokaler, en annen hadde en samboer som var god på økonomi, og den litterære kompetansen skulle de til sammen 18 filologiske årene på universitet og høyskole besørge. Vi skjønte dog at vi manglet bransjeerfaring, og da jeg flyttet tilbake til byen uten annen jobb enn et vikariat i en bokhandel, sa vi til hverandre; dette kan være begynnelsen - nå er vi snart i gang! Jeg elsket jobben og ble til min overraskelse en god bokselger. Jeg solgte noe jeg trodde på og brant for. Og samtidig lærte jeg motvillig at salgstall og inntjening er viktige faktorer for en bokhandels eksistens.

Livet er lunefullt og ville det annerledes enn vi tre musketinner hadde tenkt. Det spredte oss for alle vinder geografisk og yrkesmessig, lot oss komme i utakt med hverandres livssykluser, og drømmen er fremdeles bare en drøm. I mellomtiden har kjedene konsolidert seg og blitt med på kulturtrenden. Litteraturkvelder, kaffemaskiner, stoler og barbenker er standard i mange av kjedebutikkene i dag.

Likevel klarer vi ikke helt å le av drømmen. Hvem vet?