fredag, mars 24, 2006

Farvel

Jeg visste at jeg aldri kom til å treffe min første au pair familie igjen. Det kom nok bardus på dem at jeg ikke orket å bo i hjemmet deres lenger og at jeg hadde skaffet meg annen jobb på en annen del av kontinentet. - I had to call in sick today! I hope you know what a mayhem you’ve created! Mike, come say good bye. Mor i huset snudde ryggen til meg, tente en røyk og marsjerte ned trappen, synkront med den urenslige katten som alltid så ut til å håne meg, spesielt når den hadde lurt seg inn på rommet mitt og enten a) kastet opp under senga mi eller b) lagt igjen et annet visittkort der. Treåringen sto igjen på golvet inne på rommet mitt. - I’ll miss you, Mike, sa jeg tafatt. Jenna hadde jeg allerede sagt farvel til, hun var sint. Alle ”I love you!”-lappene hun hadde bombardert meg med siden hun fikk vite at jeg skulle dra, hadde jeg tatt ned fra veggen og pakket med meg. Om noen uker fylte hun seks. Jeg skulle ikke være der.

Det er utilgivelig at jeg ikke kjøpte den dukken hun ønsket seg og lot den stå igjen til henne. Men jeg var nitten, tjente hundre dollar i uken, og alt jeg følte var eventyrlyst og lettelse over at jeg aldri mer skulle sove i den umiskjennelige stanken av kattedritt.
Da jeg kom tilbake til samme sted nesten ett år etter for å reise hjem igjen, var jeg for skamfull til å oppsøke familien. Jeg hadde sagt farvel for alltid til mange mennesker siden sist. Folk jeg hadde åpnet meg for. Ledd sammen med. Sunget med. Reist på tur med. Kjørt Space Mountain i Magic Kingdom med - fem ganger på rappen. Nice to meet you, have a nice life - det ble aldri en vane. Det ble verre for hver gang.
Jeg googlet Jenna her en dag. Hun har klart seg fint. Hun ikke er seks, men 21. Hun er sikkert ikke sint lenger heller. Sannsynligvis husker hun meg ikke en gang.
Men jeg glemmer ikke mitt første farvel for alltid.

5 kommentarer:

othilie sa...

Been there, done that. Men ikke med "familien" min! Men alle andre. Jeg varte et år i det samme hjemmet, alltid $5 i minus og lett ulykkelig, men vertsforeldrene mine var der for meg og selv om jeg ikke har sett dem siden så skriver jeg brev og får ett og annet svar og jeg har de med meg og kjenner at jeg faktisk bryr meg om de fremdeles. Mine barn er like gamle som deres var da. De var uamerikanske, ikke opptatt av status, varme og redelige. Heldigvis for meg ellers ville det vært mer enn jeg hadde orket.

alliene sa...

Ah - flere fra au-pair-generasjonen... :)

superego sa...

Melder meg på fra au-pair-generasjonen:

For 14 år ca deromkring hadde jeg temporær adresse i først Sutton, så Surrey, England.

Inspirert av deg, Alliene, googlet jeg meg nettopp frem til den siste familien jeg var hos - de er der alle sammen; mor, far og to døtre.

Gjett om jeg har lyst til å sende en aldri så liten epost, mon tro om de husker meg? For ikke å snakke om å se bilder av de to jentene, de var fem og syv den gangen...

Marion sa...

Mine bor i Bærum :) Litt enklere å holde kontakten da, og svært verdifullt. Men jeg kjenner igjen opplevelsen av å si farvel for alltid. Særlig i utlandet.

Bestemora mi har kommet på gamlehjem nå, og har begynt å snakke om alle dem hun vokste opp sammen med, som bor langt unna. Rart å ha blitt så skrøpelig at du skjønner at du ikke kan reise langt lenger.

Jeg trodde forresten du hadde tatt pause, jeg? Fint hvis jeg misforsto :)

alliene sa...

Superego - jeg har ikke tatt kontakt med noen av mine. Jeg var utrolig ferdig med USA etter det året, og følelsen satt i i mange år. Nå kunne jeg godt tenkt meg en tur tilbake, men det er jo litt seint å ta kontakt...

Marion: Pausen ble kortere enn fryktet - skrivekløen ble for sterk, og bredbåndsforbindelsen kom tilbake noen uker før jeg først hadde fått beskjed om! :)