Roller og drømmer

Jeg vet en ting som skremmer meg mer enn noe annet; det tanken på alle mennesker som må leve et liv på akkord med seg selv og sine drømmer. Begrenset av samfunnets, sine egne og andres forventninger og konvensjoner.

I Aftenpostens A-Magasin på fredag leste jeg om en lenge skap-homofil mann som elsket å leke med dukkene sine da han var fem år og plutselig oppdaget at folk så på ham med avsky. Han falt utenfor. Og menneskene rundt ham lot ham forstå at det var slik det måtte være.

Jeg går ikke rundt og frykter at sønnen min blir homofil fordi han vil ha rosa sykkel og gjerne vil gå i skjørt nå når han er tre år. Det ville selvsagt ikke være verdens undergang for meg hvis det ble slik heller. Men da vet jeg også at han vil møte en tøffere og mer brutal verden fordi han havner utenfor mainstream.

Jeg blir livredd når jeg tenker på det. Det er mitt ansvar å bygge opp tryggheten og selvtilliten hos barna mine slik at får ballast nok til å takle alle livets utfordringer enten de blir mainstream eller ikke. Det hender jeg ikke føler meg rustet til den oppgaven.

Inspirert av poster hos AnneMa og EarlGrey.