Mitt comeback som Quartgjenger

Jeg må litt beskjemmet melde at jeg dessverre ikke har kjent min besøkelsestid overfor byens bestridte stolthet; Quartfestivalen. Det var nesten så jeg begynte å innbille meg at jeg var blitt for gammel. Men så ble det klart at uke 27 ville bli en barnefri jobbeuke. Tidspunktet sammenfalt med Quart, men den mest aktuelle dagen, både artistmessig og logistikkmessig, var utsolgt. Ikke slik å forstå at jeg har et langt og sentimentalt forhold til Depeche Mode eller synthpop for den del. Men likevel – når man først hadde sjansen, var det bittert at alt var utsolgt.

Håpet ble tent på nytt da vi øynet en sjanse på noen firmabilletter. Men det skjøre opplegget gikk i vasken onsdag kveld. Noe slukøret dro jeg på jobb torsdag. Uten dagspass og grønn av misunnelse på min mer planleggende og forutseende kollega som bestilte i januar. Hun dro triumferende ned i Gravane for å hente arm- og myndighetsbånd i bytte for dagspassene sine. Jeg prøvde å glemme.

Ti minutter senere ringer telefonen. Kollegaen min har truffet en som vil legge av fire billetter til meg hvis jeg henter dem før halv fire! Jeg skal på Quart for første gang siden jeg ble skviset mellom et gjerde og en folkemengde og stupte inn i et bjørnebærkratt på Björk-konserten på Idrettsplassen i 1998 (jeg plukket torner ut av den vettskremte, semi-klaustrofobiske kroppen min i tre uker etterpå)! Jeg føler meg griseheldig! Men når jeg henter billettene, viser det seg at det faktisk er 300 dagspass til pålydende igjen. Utsolgt er et relativt begrep i Quartsammenheng.

***

Vi spiser pizza på brygga, glaner på folk og båter og tusler rundt før vi setter kursen mot Bendiksbukta. Jeg går inn på området med ståpels og frysninger ilende langs ryggraden. Gjensynet med Odderøya i Quartdrakt er inderlig og jeg synes det er minst like stas å være her som den nyklekkede festivalgjengeren på nitten.

Vi får med oss de siste feiende låtene med Infadels, venter på Death Cab for Cutie som er helt allright, men ingen stor konsertopplevelse. Satyricon, derimot, vet hva de har å gjøre på en scene, men jeg er svimmel og ør etter to låter med rasping og kuleledd-hoder med langt hår, så jeg tusler ned til Bendiksbukta og kjøper en øl i stedet.

I kveld er det Depeche Mode som gjelder og atmosfæren er tykk av forventning. Nøyaktig klokken 2130 braker det løs, og jeg er litt anspent. Björk-konserten for åtte år siden har satt spor, og jeg lurer på om jeg har stilt meg for langt frem. Men ingen grunn til bekymring. Jeg står ved miksepulten og er høy nok til å se hele scenen. Folk rocker rundt meg og skuldrene faller idet jeg merker at det er plass til å bevege seg; jeg har kontroll.

Dette er ingen konsertanmeldelse. Jeg har aldri sett Depeche Mode før, og jeg kommer kanskje aldri til å overvære en konsert med dem igjen. Men det var helt fantastisk! Så gjennomført! Bassen sprengte i brystet og tårene sto i øynene mine da storskjermene viste en samstemt, veivende folkemasse mot slutten av konserten.

Så får det heller være at vi måtte hoppe over nattQuart denne gangen - av diverse grunner. Det var uansett ikke siste gang! I'm back!