En morgen i dusjen kjente jeg den. Og det var ingen tvil.
Jeg gikk lukt inn i fornektelsen, men autopiloten satte inn, tok raskt grep og ringte legen. Jeg fikk time på dagen. Mulig noe hormonelt, sa hun. Men kom tilbake dersom den fremdeles er der om 14 dager. Ja vel, tenkte jeg, og gikk derifra. Fjorten dager. Fjorten dager?! Som om jeg hadde tenkt å vente? Som om jeg hadde tenkt å la være å gå videre med undersøkelser dersom Kulen plutselig forsvant? Neisåmenn. Den hadde vært der, jeg hadde kjent den, det var nok.
Etter fem dager bestilte jeg mammografi, og jeg fikk time raskt. Ve alle som sier at det er fysisk smertefullt med mammografi! Undersøkelsen var ubehagelig – at worst. Men tankene den genererte var det etter hvert verre med. På venterommet etterpå sank det sakte inn. 33 år gammel kvinne med en Kul i brystet. Dette var en hastesak. De forberedte meg på at jeg nok måtte tilbake igjen. Litt som om det var standard prosedyre. For en katastrofeorientert pessimist var det ekvivalent med dårlig skjult hinting om at dette nok var ille.
To dager senere ringte jeg røntgensenteret for å forsikre meg om at en forsvunnet rekvisisjon hadde dukket opp. Det hadde den, og jeg fikk også beskjed om at prøvesvaret var oversendt fastlegen. Allerede? Tenkte jeg og hev meg på telefonen.
Legesekretæren på legesenteret mitt ble berømt for sin plumphet da hun i sin tid uttalte at hun jo ikke kunne lukte at jeg var gravid da jeg spurte om det var vanlig å betale ved svangerskapskontroller - den gangen det var aktuelt. Så det burde kanskje ikke kommet som noen stor overraskelse at hun buset ut med sitt inneste indre også denne gangen: - Er resultatene sendt? Allerede? Det var da ekstremt raskt?! De pleier aldri å være så raske!
Nå var jeg for alvor nervøs.
Da fastlegen ringte, var jeg akkurat ferdig med å forestille meg min egen begravelse, men hun beroliget meg umiddelbart. Ingen unormale funn. Litt tett kjertelvev på den ene siden. Hadde jeg Kulen ennå? Da jeg bekreftet, ba hun meg kutte alle former for hormoner på dagen, og hun ville sende meg videre til trippeldiagnostikk på sykehuset. For min egen sjelefred.
Etter to uker er Kulen nesten borte, men jeg beholder timen. For min egen sjelefred.
Og jeg har endelig fått fingeren ut og bestilt rosa armbånd.
mandag, juli 17, 2006
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
Det der er virkelig så heslig å oppdage. Føler med deg.
Skjønner godt at det er/var skremmende! Alle jenter/kvinner/damer burde være lære seg og være flinke til å undersøke seg selv. Jeg har allerede noen rosa sløyfer. -Viktig sak!
Det rosa armbåndet ble innkjøpt i september, og er på med jevne mellomrom, også i skrivende stund.
Med såpeglatte fingre er det alltid noen tanker som farer der man står i dusjen. Og når man ikke akkurat bruker 70A er det ikke så lett å kjenne forskjell på kuler og vev, heller.
Grøss og gru.
Alle kvinner burde bære rosa armbånd.
Godt å høre at det gikk bra med deg!
(en smule på bortebane, og med hvitt armbånd rundt håndleddet)
Legg inn en kommentar