Sudden return

- Jeg trodde det så verst ut på jentedoen, jeg. Helt til jeg vasket guttedoen på en campingplass da jeg var 17! De driter på seteringen! Og det er piss absolutt overalt! (venninne)

- Når sønnen min på 10 har besøk av kameratene sine, sniker storesøster seg inn på do og taper fast seteringen til sisterna! Hun er drittlei av søl og gris. Men dammene på gulvet og veggene får hun ikke gjort noe med… (bekjent)

- Jeg holder øye med dodøra hver gang guttungen har besøk av sine kamerater. Og jeg kommanderer dem gladelig inn igjen hvis jeg ser at de a) ikke har vasket hendene og b) har sølt urimelige mengder urin på gulvet. (venninne)

Kanskje er det på sin plass med sitt-ned-aksjonen de har begynt med ved Dvergsnes skole på mer enn en måte? Jeg skulle i alle fall ikke protestert nevneverdig dersom min sønn ble informert om at han måtte sitte og tisse når han var på skolen. Bare synd det ikke går over med alderen.

At det går an å hisse seg opp over dette som foreldre er mer enn jeg fatter. Men jeg er vel litt a) for sosialdemokratisk og/eller b) fisefint anlagt.

[Red: Småbarnsmødre fra Sørlandet får da også så hatten passer i bloggeverdenen i dag! Othilie (har vært savnet!) er tilbake og skriver mer utfyllende om emnet. Mihoe har også en snasen ståtisse/sittetisse-bloggings.]

Ute til lunsj

All time low?

September tegner til å bli en skikkelig bad bloggemåned, men det er jo noen dager igjen, så vi får se. Inntil videre må man nøye seg med en oppsamlingspost:

Volver - en film som sitter i magen og hjertet. Kan absolutt anbefales. Litt pinlig imidlertid, at jeg gjennom hele filmen syntes det var noe kjent med den smellvakre spansktalende hovedrolleinnehaveren uten å klare å plassere henne...

Protestfestivalen og humordebatt: "Er den nye humoren ondskapsfull og infam?"

Panelet besto av en småarrogant tekstforfatter, en forurettet stand-up komiker, en offerstemplet eks-minister, en stereotyp trendanalytiker og et litt oppblåst ego av en forfatter. Konklusjonene sprikte i alle retninger - men alle syntes å være enige om en ting; nemlig at den mest ondskapsfulle humoristen i dagens Norge var en som utga seg for å være noe annet - nemlig Marit Åslein.

CHESS - the musical! Jeg har fått (ja, fått!) billett til musikalen jeg har vokst opp med, men dessverre var for ung til å rekke å se i London. Så stas!

Marius og Kaktus

Det gule bygget der skoletannlegen har holdt hus siden min tid så fresht og nyoppusset ut på utsiden. Inngangspartiet hadde fått seg et skikkelig ansiktsløft. Stor var derfor overraskelsen da jeg kom inn i venteværelset. Her hadde tidens triste tann sannelig fått regjere. Respateksveggene var de samme. Stolene likeså. Og lukten. Den umiskjennelige lukten av desinfisering. Ukebladene hadde kommet et par årganger frem i tid - så vidt.

Det var første gang i tannlegestolen for mine to små, og dessverre måtte vi vente. Uheldigvis kunne vi se rett inn i ett av behandlingsrommene der en vettaskremt femåring lå under boret. - Æ vil ikke inn der, mamma! Jeg kunne forsikre henne om at vi skulle til en dame, så vi skulle nok ikke inn dit. Akkurat idet det var i ferd med å bli skikkelig skummelt der inne, hadde tannpleieren vett nok til å lukke døren.

- Mamma! Hva er det? Jeg snudde meg og gjenkjente øyeblikkelig den antikvariske tannlegestolen i hjørnet på venterommet. Hilfe, den hadde jeg glemt!, tenkte jeg. Den ser virkelig ut som inventar fra et redselskammer. Jeg fortalte at det var en gammel, rar stol som tannleger brukte før i tiden, for eksempel da oldefar var liten gutt.

Ennå måtte vi vente litt. - Mamma? Se på ho jenta! Ho er veldig, veldig lei seg! Jeg snudde meg mot det eneste bildet på veggen; en plakat med påskriften "Hva gjør du hvis ditt barn skader seg?" og bilde av en ulykkelig, gråtende småjente. - Jada, men det er ikke fordi hun har vært hos tannlegen - hun har slått seg, måtte jeg forsikre. Det tenksomme uttrykket hans gjorde meg litt i tvil om han kjøpte forklaringen.

Endelig ble det vår tur. Tannpleieren var heldigvis flink fortalte om Karius og Baktus med stor innlevelse. Det var imidlertid et svare strev å få den ene av ungene til å åpne gapet slik at tannpleieren kunne "telle tennene". Sant å si hadde jeg full forståelse for det...

* Med tannpuss to ganger om dagen og Flux hver kveld satser vi stort på nok en null-hull generasjon, og so far so good!

Hvor var du?

Jeg var på vei hjem fra min første ordentlige jobb. Fremdeles fersk i gamet. Jeg hadde dokumentmappe(!) under armen, kåpe og oppsatt hår. Følte meg opprømt med tanke på introkurset i Oslo dagen etter. Siden jeg skulle reise tidlig og ikke var drillet i å tenke drosje, skjenet jeg innom et av byens hoteller for å høre om flybussens avgangstider.

I hotellets resepsjon var det ingen. Det virket i det hele tatt dødt i hele lobbyen. Jeg beveget meg innover, så etter ruteplanen, overrasket over at ingen kom meg til unnsetning. Så så jeg sammenstimlingen. Foran tv-skjermen i restauranten sto hele hotellets besetning og deler av dets gjester og nistirret hoderystende. Jeg kom akkurat idet det andre flyet krasjet inn i Tvillingtårnene. Eller kanskje var det bare en av de mange re-runs'ene som gikk resten av dagen, uken, månedene etter.

Jeg nærmest løp hjem og satte på TV'en mens jeg heseblesende fortalte min kjære at jeg trodde noe forferdelig hadde skjedd. Resten av kvelden satt vi måpende i sofaen.

Morgenen etter kom jeg som en av de siste inn på flyet. Synet som møtte meg glemmer jeg aldri. På annethvert sete satt dresskledte menn og kvinner med VG eller Dagbladet oppslått; det var bilder av krasjende fly overalt.

Det er alltid ganske stille på denne avgangen. Men denne morgenen tror jeg ikke de var noen av de reisende som snakket sammen.

Siden sist

Jeg har ligget til lading på Kreta en ukes tid.

Minner om sterk sol, varme bølger, glade barn, Falasarna, Elafonissi, raki, retsina og meget trivelig selskap skal nå varme meg gjennom en mørk høst.

Nemlig.