I en samtale med venninner om erting/mobbing ble vi enige om at vi måtte lære barna våre at det er greit å si fra til voksne når de blir plaget av andre.
Men da vi var små, fantes det sladrehanker. De var stort sett brysomme, snusfornuftige, veslevoksne barn som gikk til de voksne og fortalte hemmelighetene våre. De ble møtt med en vegg av surmuling, men av og til også en viss respekt fordi vi visste at de forfektet det de voksne og resten av verden mente var rett.
Nå heter det ikke sladring lenger, men angiveri. Dette er en langt mer alvorlig forseelse sett med ungdommens øyne. Å angi noen er egentlig utenkelig, og det skjer nødvendigvis etter press fra autoriteter. Såkalt angiveri møtes i verste fall med represalier og systematisk mobbing.
Sladrehankene skremmes dermed til taushet. Verden hardner til.
Derfor var det godt å lese om denne nabokjerringa! Gro ville vært stolt.
fredag, oktober 20, 2006
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
Ja, sånne nabokjerringer vil vi ha! Og jeg prøver å være en sånn "nabokjerring" selv innimellom, selv om jeg ikke har opplevd noe så dramatisk som dette!
Faktum er at de aller fleste foreldre har et (over)beskyttelsesinstinkt overfor sine barn; noen mer enn andre.
Derfor ble jeg veldig imponert i dette tilfellet.
Jeg husker en bekjent snakke en gang om en usedvanlig stygg sak, der en gjeng halvvoksne gutter hadde banket og sparket en annen halvvoksen gutt nesten fordervet. "Herregud, tenk om det hadde vært min gutt det hadde skjedd med!", sa hun. Herregud, tenk om det var min gutt som hadde gjort det, tenkte jeg.
Anne - her er du inne på noe viktig. Det er litt som under voldtektsbølgen i sommer. Folk begynte å diskutere hvorvidt det er bra å oppdra jenter til å la være å sprike med bena når de sitter og be dem la være å trekke i korte skjørt.
Det er jo å begynne i helt feil ende! Det er vi som skal oppdra GUTTER som bør ta utfordringen.
Legg inn en kommentar