mandag, oktober 02, 2006

Hell is other people *

Det er i øyeblikket like før man handler. Like før man velger at man finner friheten. Heri ligger også angsten. For ved å velge og handle, synliggjør vi oss selv i verden. Vi materialiserer oss gjennom valgene vi tar. Vi stiller oss synlig for andre, vi gjør oss selv til gjenstand for vurdering.

Med hodet fullt av Sartres eksistensialisme (i ekstremkortversjon) og Ibsen-paralleller fra en spennende kveld på filosofikafe, gikk jeg dagen etter og så en teateroppsetning av den moderne klassikeren Closer (Patrick Marber, 1997). Man kjenner historien fra filmen med samme navn der Jude Law, Nathalie Portman, Clive Owen og Julia Roberts spiller hovedrollene.

Oppsetningen var lokal, og det er noe underlig å høre denne intense dialogen på sørlandsdialekt. Det ble litt forsert og anstrengende for en innfødt i begynnelsen, og settingen ga ufrivillige assosiasjoner til en litt over gjennomsnittet skoleforestilling. Men det tok seg opp. Virkelig.

Etter et kvarter med omstilling, var jeg der. Jeg hadde sett filmen, men det var noe helt eget å sitte i en teatersal og se en intimteateroppsetning. Stykket er en sterk konfrontasjon mellom drømmen om den ideelle Kjærligheten og den faktiske, pragmatiske og noen ganger hensynsløse utøvelsen av den moderne k j æ r l i g h e t e n. Eller "kjærligheten" om du vil. Sjalusi, bedrag; kompromissløshet og skuffelse. Hjertene brenner, sprekker, går i knas og lappes sammen. Igjen og igjen. Akkurat som i den virkelige verden.

Min egen småfilosofiske tankeloop sluttføres da den bedratte hovedpersonen Sarah anklagende sier til Daniel at han på ett eller annet tidspunkt hadde hatt et valg. Det var et øyeblikk der han kunne latt være, der han kunne valgt annerledes. Der han kunne blitt annerledes. Og:


- Hvorfor er ikke kjærlighet nok?

[Jeg ville egentlig skrive mer. Men det ble for privat. Kanskje jeg toucher innom senere en gang.]

* Jean Paul Sartre

10 kommentarer:

EarlGrey sa...

Hmmm.. Føler for å korrigere Sartre en smule her (er noe sånt i det hele tatt lov forresten?). Det er ikke andre mennesker som er et helvete; det er valget i seg selv! ;o)

Er usikker på om jeg er noe særlig til eksistensialist, men kombinasjonen valg og angst er uansett interessant. Det samme er spørsmålet om valg noengang er helt frie, slik vi ofte liker å tro.

AnneMa sa...

valg er aldri frie

det er i allefall min klare oppfatning

om man liker det eller ei

for min del er angsten større enn friheten, like før et valg

annema

Cake sa...

enig med annema.. det finnes ikke "frie valg".. valgene er alltid farget av noe!

alliene sa...

Jeg er enig med dere alle tre, men ble kraftig utfordret på denne filosofikafeen. Det er selvsagt en del betingelser som er lagt og som vi ikke får gjort så mye (valgt bort) med (typ medfødte handicap og predisposisjoner ifbm helse).

Men Hans Grelland, som "foreleste" om Sartre, og som også (eget uttrykk) tror på filosofien hans, mente at mange livsstilssykdommer (tx alkoholisme, spiseforstyrelser, noen psykiske lidelser) kanskje skulle hatt en noe annen tilnærming enn den sykeliggjøringen som finnes i behandlingstilbudet i dag. Og det er jo en radikal, men dog interessant tanke.

Om vi ser på oss selv som frie eller ei er vel også et spørsmål om hvordan vi lader ordet "frihet". I Grellands Sartre-forståelse kan frihet være ganske skummelt fordi den pålegger menneskene et stort ansvar for eget liv.

Anonym sa...

men har vi ikke et stort ansvar for eget liv?... og ja det er jo litt skummelt..., men også det som er nerven i livet..

okl

alliene sa...

Du har selvsagt helt rett, okl, men det var i møte med disse helseproblemstillingene at Grelland fikk mest motbør fra sitt publikum med spm som "Hva med alkoholikerne da?"

Det er faktisk radikalt å gi folk ansvar for det mange ser på som sykdommer og sier: dette har du påført deg selv. Du velger faktisk å være syk, spilleavhengig, alkoholisert, narkoman, deprimert, spiseforstyrret...

Jeg tror personlig at det er mye å hente i å ansvarliggjøre og bevisstgjøre mennesker i behandlingsøyemed, men det er ikke slik vi har lagt opp den offisielle behandlingspolitikken av ovennevnte problematikk. Det er lettere å få folk til å poppe piller osv. Og for mange er det deilig (og nødvendig) å nettopp slippe ansvaret (friheten til å bli frisk eller være syk?!) i en periode. Faren er at den perioden vedvarer når man ikke får annen type oppfølging.

(nå er det mye synsing på ufaglært grunnlag, så alt som skrives av meg her må tas som en leg-kvinnes synspunkter.)

AnneMa sa...

interessant..

kan man skille mellom å ta ansvaret for å ha blitt syk, og ansvaret for å bli frisk? i så fall blir det enklere for meg å bli med på tanken

a

EarlGrey sa...

Her var det masse som stimulerte tankevirksomheten!

Jeg er en tilhenger av tesen om arv og miljø; dvs at vi alle har med oss et sett av "gode" og "dårlige" predisposisjoner i bagasjen fra vi ankommer denne verden. Så kan mange av disse ligge latente og aldri komme til syne, eller ulike "nøkler" kan komme i form av miljøpåvirkning og låse dem opp. Det vil antakelig være bortimot umulig å bli spilleavhengig, uansett eksponering, dersom man ikke er predisponert på en eller annen måte.

Ofte befinner man seg i et grenseland med den type tenking som er skissert her. Feks kan man, hvis man vet det har forekommet alkoholisme i familien, velge å holde seg borte fra alkohol. Faren er da muligens at den samme mekanismen som trigger alkoholisme også kan trigge feks spilleavhengighet, og da er man like langt. (I alle fall nesten..)

Selv har jeg erfaring fra tilfeller der man visste om en predisponering for en spesiell type hjertesykdom som ofte blir framstilt som livsstilsrelatert, og gjorde alle valg det var mulig å gjøre for å unngå denne sykdommen. Likevel dukket den opp som om den lå ferdig programmert i genene, noe den høyst sannsynlig også gjorde.

I andre tilfeller er det jo en kjent sak at man kan "velge" å ikke bli syk en periode der man rett og slett ikke kan tillate det av ulike årsaker. (Feks en eksamensperiode el) Dette er en fascinerende effekt, men slår ofte tilbake med dobbelt styrke når man så slapper av og "tillater" seg selv å bli syk igjen.

Uansett mener jeg det er klart at det kan foretas valg i forbindelse med behandling og prosessen ifm å bli frisk. Her har det å velge å kjempe og generell viljestyrke utvilsomt utrolig mye å si i mange tilfeller.

Men dette blir vel uansett noe annet enn kjerneinnholdet i teateroppsetningen som du tar utgangspunkt i med denne posten; nemlig valgene som gjøres ifm menneskelige relasjoner? Eller finnes det predisponering her også? Hmmmm..

Og ny rekord i kommentering fra denne kanten - jippii..ehhh :o)

alliene sa...

Mange gode tanker der, EG. Viljestyrke var også et begrep mr Grelland var litt kristisk til fordi mange mener det finnes en genetisk pre-disposisjon for dette også. Var det ikke du som snakket om bevernylonvilje en gang? Gi meg litt av den, liksom...

Ellers er det et uhyre interessant siste spørsmål du stiller...

EarlGrey sa...

Det var nok Kari Bremnes som snakket om "bevernylonviljen", men jeg har ikke særlig problemer med å skjønne hva hun mener..

Hyggelig at du synes spørsmålet er interessant - jeg begynte å få følelsen av å ha rotet meg langt ut på viddene :o) Tror jeg må la det synke litt i meg selv, så kanskje det lar seg utdype videre?