One track mind

Her forleden fikk jeg igjen det store spørsmålet fra min lille sønn (5): "Mamma, hvordan kommer babyen inn i magen til mammaen?" Tidligere har han nøyet seg med svar som "pappaen planter et babyfrø i magen til mammaen og så vokser babyen inni magen"... Men denne gangen skulle han til bunns i saken:

- Men hvordan klarer pappaen å få frøet inn i magen til mammaen, da?!

Se der. Da var det bare å forklare etter beste evne. Klart spørsmål fordrer klart svar, og han så vantro på meg før han holdt på å falle om av latter.

I dag ved frokosten dukket nok et spørsmål opp. Datteren min (5) så på meg og spurte:

- Mamma, hva betyr "monstrusjon"?

Jeg klarte ikke å skjule verken forbauselsen eller latteren, men tenkte at det her var best igjen å være konkret og praktisk, så jeg begynte med å spørre henne om hun hadde sett det feminine utstyret i badeskapet, hvorpå jeg fulgte opp med en pragmatisk og forenklet forklaring om kvinners syklus.

Min datter så bare rarere og rarere på meg. Så sa hun:

- Jeg trodde det betydde å vise noen noe, jeg.

Her begynte jeg å ane at jeg hadde hoppet over et viktig ledd i forklaringsprosessen; nemlig innhenting av vesentlig kontekstinformasjon, og jeg spør, litt forsinket:

- Hvor har du hørt dette ordet, da?

- I boka om Thomas-toget, vel.

Og så kommer det tørt fra broren:

- Men det heter "demonstrusjon". Ikke "monstrusjon".

Aiaiai.

Fancy address

Min lille venn på fem år er for tiden opptatt av de store spørsmålene i livet samt Universet og Verdensrommet. På vei hjem i bilen i dag resonnerte han litt for seg selv:

- Jeg lurer på hvor Gud egentlig bor...

Tenkepause.

- Kanskje han bor i Melkeveien, mamma?

Killing darlings

Gulvene er skitne igjen, veden er brent, fuggelbæinn har vi ikke hatt og treet drysser.

Jeg har avsluttet julesesongen innendørs ved å fjerne alle spor - nesten. Juletreet ryker snarest. Tidenes lengste juleferie ble avbrutt av et par emergencies på jobb, men ikke mer enn at jeg fant julefreden. Selv om jeg også var i begravelse.

Og nå snakker alle om nyttårsforsetter.

Jeg fikk pulsklokke til jul, så da er det bare å plotte inn formstigning som et mål for 2008. Det skal ikke mye til, så jeg satser på at det bør gå bra i løpet av første halvår. Kanskje.

Ellers har jeg med tungt hjerte og masse motstand kapitulert når det gjelder en gammel kjepphest og fritidsyssel; nemlig produksjon av familiens fotoalbumer. For en som meg var det veldig hardt å innse at jeg ikke taklet overgangen til det digitale formatet i det hele tatt. Men ved hjelp av Picasa og prinsippet if you can't beat them, join them, har jeg nå opprettet diverse album likevel. Digitale album. (Det er ikke det samme, jeg vet, men det er et godt alternativ til ren mappestruktur.)

Skål for forandring og 2008!