Betwixt and between

Første søndag i advent. I dødens forgård. Det som så ut til å skulle gå fort, har nemlig tatt lang, lang tid. Og som så mange dager før, har vi trodd at dette kom til å bli Dagen. Pustepausene var mange, slimet surklet i brystet og pulsen var svak. Jeg satt ved sengen og siden ved telefonen og ventet på Døden.

Men slik ble det ikke. I kveld kviknet han til. (Alt er selvsagt relativt.) Igjen.

Det er så underlig å vente på Døden. Så underlig når døden blir en del av hverdagen. Når den blir så triviell som i "blir det i dag eller i morgen, tro?"

Men slik er det akkurat nå.

Det kommer ikke til å snu. Det går bare en vei. Det er bare å tenne lys. Og vente.