Ode to radio

Flashback

Åttitallet: Komme hjem til tomt hus, slenge fra seg ranselen i gangen. Legge seg på gulvet med puter og tepper foran radioen. Håpe på zilch avbrytelser; at leksemaset ikke begynner før programmet er slutt. Først Etter skoletid med bl.a. posten ”Opp fra skrivebordsskuffen” – fulgt av (sukk!) Tid for bok.

Jeg smughørte programmet til jeg gikk på videregående. Ikke så rart, kanskje, siden man ble flasket opp på Barnetimen for de minste på radio – morgensendingen, der Alf Prøysen, Thorbjørn Egner og Anne Cath. Vestly leste, sang og fortalte. I mange år synes søstrene mine og jeg at alle som hadde barne-tv-godt var rare, det het jo Barnetime-godt! Barnetimen på lørdag klokken 17.00 var nemlig fast post hjemme hos oss. Skyvedøra mellom kjøkkenet og stua ble omhyggelig lukket, slik at vi ikke skulle bli forstyrret av tippekampen på TV. Hørespill som Stjernene forteller, Stompa, Da orkanen kom, Tordivelen flyr i skumringen, Agnes Cecilia. De fascinerer meg fremdeles.

Gradvis overtok imidlertid TV’en både tid og interesse. For noen år tilbake gjenoppdaget jeg radio med Anne Sandvik og Mamarazzi på P3 med et høydepunkt i 1999. Dessverre forsvant programmet fra eteren i 2001. Men i Radioselskapet på P2 (ukedager 16.03) har jeg funnet igjen mye av det jeg savner.

Etter at vi kastet ut tv’en for nesten et år siden, har radioen fått sin virkelige renessanse. Dagsrevyen gjør seg like godt på radio, faktisk. Jeg er nok en av de veldig få som fremdeles ikke har sett skrekkbildene fra tsunamien i Asia. Etter hvert som reportasjene måtte utkonkurrere hverandre i tragedie-gehalt for fortsatt å henge med i nyhetsbildet, var jeg glad til. ”Radiobildene” og bildene i avisene var mer enn sterke nok.