- ...med to barn, stort hus, full jobb og en mann som jobber fullt – innrøm det, Alliene, det må jo være slitsomt?
Sitatets kilde er en av mine deltidsarbeidende venninner. Onsdagens jentesludring ble en påfallende reminder. Den deltidsarbeidende småbarnsmoren ruler Sørlandet.
Jeg er en høyt utdannet, fulltidsarbeidende mor med to etterlengtede barn. Jeg fyller ikke definisjonen på ”karrierekvinne” slik jeg ser det, men kanskje jeg oppfattes slik av deler av venninneflokken? Ikke så mye pga selve jobben som på grunn av at jeg er en mamma, av ytterst få blant mange venninner med barn, som jobber 100%. Og at jeg gjør det fordi jeg ønsker det, ikke fordi jeg må.
Dette faktum ser ut til å - i verste fall - provosere, og - i beste fall - virke lite troverdig på noen av mine deltidsarbeidende medsøstre. De kan liksom ikke helt tro at jeg ikke bare finner vikarierende motiver fordi jeg f. eks. ikke har råd til å la være. Og jeg tror noen av dem helt ærlig synes det er litt trist på mine vegne.
I det ovennevnte spørsmålet ligger det en del implisitte grunntoner: Hvordan klarer man å jobbe fullt, trene, lese, være sosial med to barn? Underforstått: Det må da gå utover noe? Underforstått: Barna. (Og hus/hjem, men det tar jeg meg ikke nær av.)
Jeg står for mine valg. Men det kan godt hende jeg fremstår som mer selvsikker enn det jeg føler meg på innsiden. I alle fall ble jeg litt satt ut av den samtalen – følte meg litt ambushed, rett og slett. Utsatt for en uventet misjonerende holdning i samtalen som fulgte. Brukte natta og en sparringspartner for å finne igjen plattformen i valget mitt. Den var der, heldigvis.
Redusert post skal jeg ha den dagen jeg selv vil det. Ikke fordi omverdenen forventer det.
Skulle kanskje heller valgt filosofikafé…
9 kommentarer:
Dette har vel egentlig mest med respekt for andres valg å gjøre.
Det kan jo godt hende at du gjennom dine valg har vel så mye å gi barna dine (på alle plan) som en "hjemmearbeidende" mor? Dessuten tror jeg man fort merker på barn om de trives og er fornøyde med tilværelsen.
Og hvorfor skal den eventuelle kritikken kun gå på mor? Hvilken plass har far i dette verdensbildet? Kan han jobbe 200% stilling uten at noen leer på et øyelokk engang? (Tror dessverre jeg vet svaret her..)
Slapp av; opplysningstiden kommer nok hit en gang også ;o)
Takk for innspill, begge to. Jeg føler meg tryggere nå. Spesielt ved tanken på at de eneste gangene jeg blir i tvil om jeg har tatt det rette valget, er i slike diskusjoner. Ikke når jeg spiser frokost, leverer eller henter barna, søndag kveld osv.
Det handler også om en erkjennelse av at jeg ikke er noen 24/7-mamma.
Min mor jobbet fullt hele veien. Det gjorde ikke meg (nå 25) eller noen av mine 3 søsken noe som helst. Tvert i mot var/er hun et fantastisk forbilde for meg. Jeg kommer til å gjøre det samme, det vet jeg. Fordi jeg mener det å ha en jobb er utrolig viktig. Og det er ikke riktig at vi kvinner skal redusere vår arbeidstid når de samme kravene ikke blir stilt til menn. Så enkelt er det.
Ikke ta deg nær av det. Vær stolt av deg selv over at du klarer det! Og sliten? Jeg vet om hjemmeværende mødre som er så slitne at de nesten går i dørken - og som skulle ønske de kunne gå på jobb for å få fred!
Jeg var faktisk veldig overraska over å lese denne posten din, minnet meg om samtaler jeg har hatt med australiere, franskmenn, amerikanere og engelskmenn - men ikke med nordmenn.
Jeg har jobbet fullt, jeg har jobbet deltid, og nå er jeg heltids hjemmeværende. Det er det som fungere best for oss for tiden.
Jeg synes mange er så overivrige etter å fortelle andre hva som er rett. Det som er rett for èn er ikke nødvendigvis rett for en annen.
Jeg tror vi kvinner er litt senitive på dette spørsmålet om vi jobber fullt eller om vi er hjemme.
Som en over her sa: ingen stiller spørsmålstegn ved mannens valg. Videre tror jeg at HVIS noen faktisk hadde gjort det, hadde det ikke afisert dem i det hele tatt. De later til å ikke lide av det samme behovet for å fylle alle roller som vi kanskje gjør.
Vi må kanskje bli litt flinkere til å gi litt f...?
Forresten leste jeg at nåtidens foreldre slettes ikke bruker mindre tid på barna i dag enn de gjorde for 20 år siden da veldig mange mødre var hjemmeværende.
Det er tid på husarbeid som har minket.
Kachine: Helt sant.
Elisabeth: Velkommen til Sørlandet! ;) Neida - jeg skal ikke svartmale mine venninners holdninger, og jeg håper jeg også fikk frem at jeg ble vippet av pinnen i et svakt øyeblikk. Jeg tror det først og fremst handler om hvor man trives best. Jeg trives på jobb og er glad for det.
Frk Hansson: så flott at det fungerer bra å være hjemme for deg! Det med mindre tid på husarbeid kan jeg virkelig skrive under på... Men siden vi er to som jobber fullt i vårt hus, er vi to om det også. Jeg har inntrykk av at mange jenter som jobber hjemme, påtar seg husarbeidet som sitt ansvar når de ikke jobber fullt utenfor hjemmet.
Artiklen var beregnet ut i fra begge parters samlede tid på rengjøring.
Jeg tror det er veldig ulikt hvordan arbeidsfordelingen fungerer i hjemmene.
Men poenget var vel egentlig at inntrykket av at dagens foreldre har mindre tid med barna enn før, ikke stemmer.
Jeg skjønte det, frk. hansson, fikk bare formulert meg litt klønete.
At noen insinuerer at husarbeidet blir forsømt er i alle tilfeller ikke så ømt punkt som dette å ikke være der for barna sine.
Jeg er forresten blitt veldig flink til å gi f...
;)
Jeg ogå.
Men kan alltid bli flinkere.
:-)
Alltid, frk. Hansson. Alltid.
Legg inn en kommentar