Hundrevis av utstøtte, voldtatte, maltrakterte, hiv-smittede kvinner står utenfor et sykehus i Kongo og synger og klapper i hendene når den norske delegasjonen kommer på besøk. De har plukket opp de få bitene som er igjen av livet og er på vei videre takket være en lege og et sykehus som lapper dem sammen igjen og gir dem håp.
De har tilgitt og prøver å glemme gjerningsmennene som har ødelagt dem for livet og drept deres kjære. Vi snakker om terrorfrykt når vi lurer på om vi tør bruke undergrunnen i europeiske storbyer. Disse kvinnene og deres nærmeste lever i en terrorsituasjon det er helt umulig for oss å fatte. Og de synger.
Hvis du så innslaget til Tomm Kristiansen i Søndagsrevyen 2. april – det ligger fremdeles tilgjengelig på NRK nett-tv - så husker du garantert disse kvinnene. Og hvis du så og glemte dem, er det på tide å kaste ut tv'en for en periode. Det vil garantert virke.
Det går an å støtte prosjektet (NB - sterke historier!).
tirsdag, mai 02, 2006
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
5 kommentarer:
Hei A.
Så godt å høre engasjementet ditt.
tante i Peder
Hei "tante i Peder" - du skjønner nok hvem som ansporet engasjementet. Vær skrekkelig stolt! :)
Hihi - og endelig fikk jeg røkt ut én skapleser! :)
Og de tilgir! Dét imponerer meg.
Utrolig bra skrevet alliene!
Jeg har vært der. Bukavu i Kongo. Det var et ufattelig sterkt møte, og det er faktisk helt sant; de synger!!
Vi kan ikke se på at dette skjer!!
OKL
Marion - ja, er det ikke ufattelig?!
OKL - du vet nok også hvem som ansporet denne bloggeposten... ;) Takk skal du ha. Inntrykket sitter i.
Legg inn en kommentar