"Terna er kommen!"

Det skjer på besynderlig likt tidspunkt, år etter år. Omtrent 1. mai returnerer terna til våre trakter. Vi kunne betrakte henne fra stuevinduet i dag mens hun bakset og lekte i den sterke vinden like over fjellknatten som skiller nabotomta fra havet. Hun skrek lykkelig på sitt velkjente vis, tilsynelatende glad for å være tilbake på gamle tomter.

Jeg har ingen barndomsminner knyttet til 1. mai som en politikkens eller solidaritetens dag. Jeg vokste opp i et hjem der man lot være å brenne bråte denne dagen ut av hensyn, men vi gikk aldri til byen for å høre 1. mai-talene. For meg var denne dagen som helligdager flest.

Fremdeles føler jeg meg fremmedgjort i forhold til paroler, taler og prosesjoner, og det ville være en grov overdrivelse å si at dagen ble feiret i dag, men jeg tilbrakte den i alle fall på hytta. Radioen surret i bakgrunnen, jeg hadde fått med meg deler av en tankevekkende appell og gikk og grunnet litt på denne, men plutselig var jeg rykket tilbake til en politisk konflikt som preget alle som vokste opp på sytti og åttitallet. Blant kuttene av relevante politiske sanger som P1 spilte i dag, kom nemlig "Russians" med Sting. Jeg befant meg med ett i oppveksten med spøkelset av Den Kalde Krigen som et uunngåelig, evig statisk bakteppe.

Jeg har alltid vært svak for dramatisk musikk, gjerne med sentimentale undertoner. Musikk som forteller en historie. Bedrich Smetanas Moldau, Grieg’s Morgenstemning, Dyrenes karneval av Camille Saint-Saëns, samt Jean Sibelius’ Finlandia gikk typisk rett til hjertet på meg på barneskolen. Jeg kunne både tekst og melodi til musikalene Chess og Les Misérabless på rams da jeg gikk på ungdomsskolen.

Derfor var det nok ikke så rart at jeg spisset ørene første gang jeg hørte "Russians", preget som den er av lånte musikalske fjær fra den russiske eksilkomponisten Sergei Prokofiev, kanskje mest kjent for Peter og Ulven. Låta ble spilt på Halvsju en gang - antakelig i ’85. Jeg skjønte fort at jeg dette handlet om noe jeg kunne relatere til; frykten for atomkrig. Frysningene langs ryggraden da jeg forsto hva ”Oppenheimer’s deadly toy” faktisk var, materialiserte seg på nytt ved gjenhøret.

Den tohodete dragen ble halshugget noen år senere, og det som siden har veltet ut av spøkelser, slanger og slimete krek i den internasjonale politiske verdenen har ført til en uoversiktlighet som gjør de fleste av oss apatiske. Det er kanskje uunngåelig at navlebeskuelsen har overtatt.

Så. Terna er kommen.

~~~

In Europe and America there's a growing feeling of hysteria
Conditioned to respond to all the threats
In the rhetorical speeches of the Soviets
Mister Krushchev said, 'We will bury you'
I don't subscribe to this point of view
It'd be such an ignorant thing to do
If the Russians love their children too

How can I save my little boy
From Oppenheimer's deadly toy?
There is no monopoly on common sense
On either side of the political fence
We share the same biology
Regardless of ideology
Believe me when I say to you
I hope the Russians love their children too

There is no historical precedent to put the
Words in the mouth of the president
There's no such thing as a winnable war
It's a lie we don't believe anymore
Mister Reagan says 'We will protect you'
I don't subscribe to this point of view
Believe me when I say to you
I hope the Russians love their children too
We share the same biology
Regardless of ideology
What might save us, me and you
Is if the Russians love their children too

Sting