Jeg er muligens kronisk lojal eller i overkant trofast når jeg føler meg utro hvis jeg går til noen andre enn min faste frisør. Men oops I did it again rett før ferien.
Håret mitt er enten/eller ELLER verken/eller. Stryk det som ikke passer på en god/dårlig hårdag. Jeg er velsignet med fall. Eller krøller. Eller ikke. Jeg er nemlig totalt prisgitt mer eller mindre uforutsigbare utenforliggende omstendigheter som PMS, saltvannsgehalt, influensa, duskregn, rettetang, lufttørking, svindyre non-frizz/curl-boost-produkter; listen er eviglang.
Min faste frisør har krøller. Etter besøk hos henne, kommer jeg ut med stritt hår. Kontakten på rettejernet settes i før jeg får satt meg i stolen. Tidligere hadde jeg en frisør med stritt hår. Jeg ble fluffet opp omtrent som en puddel og med en klipp som var tilpasset dette og dermed så helt inkjevetta ut på alle andre dager enn første dagen etter frisørbesøket. Og hver gang jeg har hatt mannlig frisør, kommer jeg ut med krøllbasert frisyre. Denne gangen? Frisør med stritt hår; krøller/fall på meg...
Tro om det er så enkelt som at gresset alltid er grønnere og gutter liker krøller? Empirien for hypotesen er særdeles tynn, så innspill imøteses for mulig verifisering.
lørdag, juli 29, 2006
torsdag, juli 20, 2006
onsdag, juli 19, 2006
The unthinkable
Det skjedde igjen.
Alle tanker, tårer og den aller dypeste medfølelse til dere som har mistet
- det umistelige.
Alle tanker, tårer og den aller dypeste medfølelse til dere som har mistet
- det umistelige.
mandag, juli 17, 2006
A Cool
En morgen i dusjen kjente jeg den. Og det var ingen tvil.
Jeg gikk lukt inn i fornektelsen, men autopiloten satte inn, tok raskt grep og ringte legen. Jeg fikk time på dagen. Mulig noe hormonelt, sa hun. Men kom tilbake dersom den fremdeles er der om 14 dager. Ja vel, tenkte jeg, og gikk derifra. Fjorten dager. Fjorten dager?! Som om jeg hadde tenkt å vente? Som om jeg hadde tenkt å la være å gå videre med undersøkelser dersom Kulen plutselig forsvant? Neisåmenn. Den hadde vært der, jeg hadde kjent den, det var nok.
Etter fem dager bestilte jeg mammografi, og jeg fikk time raskt. Ve alle som sier at det er fysisk smertefullt med mammografi! Undersøkelsen var ubehagelig – at worst. Men tankene den genererte var det etter hvert verre med. På venterommet etterpå sank det sakte inn. 33 år gammel kvinne med en Kul i brystet. Dette var en hastesak. De forberedte meg på at jeg nok måtte tilbake igjen. Litt som om det var standard prosedyre. For en katastrofeorientert pessimist var det ekvivalent med dårlig skjult hinting om at dette nok var ille.
To dager senere ringte jeg røntgensenteret for å forsikre meg om at en forsvunnet rekvisisjon hadde dukket opp. Det hadde den, og jeg fikk også beskjed om at prøvesvaret var oversendt fastlegen. Allerede? Tenkte jeg og hev meg på telefonen.
Legesekretæren på legesenteret mitt ble berømt for sin plumphet da hun i sin tid uttalte at hun jo ikke kunne lukte at jeg var gravid da jeg spurte om det var vanlig å betale ved svangerskapskontroller - den gangen det var aktuelt. Så det burde kanskje ikke kommet som noen stor overraskelse at hun buset ut med sitt inneste indre også denne gangen: - Er resultatene sendt? Allerede? Det var da ekstremt raskt?! De pleier aldri å være så raske!
Nå var jeg for alvor nervøs.
Da fastlegen ringte, var jeg akkurat ferdig med å forestille meg min egen begravelse, men hun beroliget meg umiddelbart. Ingen unormale funn. Litt tett kjertelvev på den ene siden. Hadde jeg Kulen ennå? Da jeg bekreftet, ba hun meg kutte alle former for hormoner på dagen, og hun ville sende meg videre til trippeldiagnostikk på sykehuset. For min egen sjelefred.
Etter to uker er Kulen nesten borte, men jeg beholder timen. For min egen sjelefred.
Og jeg har endelig fått fingeren ut og bestilt rosa armbånd.
Jeg gikk lukt inn i fornektelsen, men autopiloten satte inn, tok raskt grep og ringte legen. Jeg fikk time på dagen. Mulig noe hormonelt, sa hun. Men kom tilbake dersom den fremdeles er der om 14 dager. Ja vel, tenkte jeg, og gikk derifra. Fjorten dager. Fjorten dager?! Som om jeg hadde tenkt å vente? Som om jeg hadde tenkt å la være å gå videre med undersøkelser dersom Kulen plutselig forsvant? Neisåmenn. Den hadde vært der, jeg hadde kjent den, det var nok.
Etter fem dager bestilte jeg mammografi, og jeg fikk time raskt. Ve alle som sier at det er fysisk smertefullt med mammografi! Undersøkelsen var ubehagelig – at worst. Men tankene den genererte var det etter hvert verre med. På venterommet etterpå sank det sakte inn. 33 år gammel kvinne med en Kul i brystet. Dette var en hastesak. De forberedte meg på at jeg nok måtte tilbake igjen. Litt som om det var standard prosedyre. For en katastrofeorientert pessimist var det ekvivalent med dårlig skjult hinting om at dette nok var ille.
To dager senere ringte jeg røntgensenteret for å forsikre meg om at en forsvunnet rekvisisjon hadde dukket opp. Det hadde den, og jeg fikk også beskjed om at prøvesvaret var oversendt fastlegen. Allerede? Tenkte jeg og hev meg på telefonen.
Legesekretæren på legesenteret mitt ble berømt for sin plumphet da hun i sin tid uttalte at hun jo ikke kunne lukte at jeg var gravid da jeg spurte om det var vanlig å betale ved svangerskapskontroller - den gangen det var aktuelt. Så det burde kanskje ikke kommet som noen stor overraskelse at hun buset ut med sitt inneste indre også denne gangen: - Er resultatene sendt? Allerede? Det var da ekstremt raskt?! De pleier aldri å være så raske!
Nå var jeg for alvor nervøs.
Da fastlegen ringte, var jeg akkurat ferdig med å forestille meg min egen begravelse, men hun beroliget meg umiddelbart. Ingen unormale funn. Litt tett kjertelvev på den ene siden. Hadde jeg Kulen ennå? Da jeg bekreftet, ba hun meg kutte alle former for hormoner på dagen, og hun ville sende meg videre til trippeldiagnostikk på sykehuset. For min egen sjelefred.
Etter to uker er Kulen nesten borte, men jeg beholder timen. For min egen sjelefred.
Og jeg har endelig fått fingeren ut og bestilt rosa armbånd.
onsdag, juli 12, 2006
Paranoid?
Er det rart jeg tar meg i å lure på hva Pepsi har i mineralvannet sitt når jeg, etter én smak av Pepsi Capuccino, saumfarer hyllene i butikken etter den igjen - til tross for at jeg synes den smakte *bleurgh*?
Det samme skjedde da Cola lanserte Cherry Coke.
Det er ikke å se bort i fra at det er meg det er noe riv ruskende galt med... (Men ingenting i verden får meg til å drikke Dr. Pepper!)
Det samme skjedde da Cola lanserte Cherry Coke.
Det er ikke å se bort i fra at det er meg det er noe riv ruskende galt med... (Men ingenting i verden får meg til å drikke Dr. Pepper!)
søndag, juli 09, 2006
Mitt comeback som Quartgjenger
Jeg må litt beskjemmet melde at jeg dessverre ikke har kjent min besøkelsestid overfor byens bestridte stolthet; Quartfestivalen. Det var nesten så jeg begynte å innbille meg at jeg var blitt for gammel. Men så ble det klart at uke 27 ville bli en barnefri jobbeuke. Tidspunktet sammenfalt med Quart, men den mest aktuelle dagen, både artistmessig og logistikkmessig, var utsolgt. Ikke slik å forstå at jeg har et langt og sentimentalt forhold til Depeche Mode eller synthpop for den del. Men likevel – når man først hadde sjansen, var det bittert at alt var utsolgt.
Håpet ble tent på nytt da vi øynet en sjanse på noen firmabilletter. Men det skjøre opplegget gikk i vasken onsdag kveld. Noe slukøret dro jeg på jobb torsdag. Uten dagspass og grønn av misunnelse på min mer planleggende og forutseende kollega som bestilte i januar. Hun dro triumferende ned i Gravane for å hente arm- og myndighetsbånd i bytte for dagspassene sine. Jeg prøvde å glemme.
Ti minutter senere ringer telefonen. Kollegaen min har truffet en som vil legge av fire billetter til meg hvis jeg henter dem før halv fire! Jeg skal på Quart for første gang siden jeg ble skviset mellom et gjerde og en folkemengde og stupte inn i et bjørnebærkratt på Björk-konserten på Idrettsplassen i 1998 (jeg plukket torner ut av den vettskremte, semi-klaustrofobiske kroppen min i tre uker etterpå)! Jeg føler meg griseheldig! Men når jeg henter billettene, viser det seg at det faktisk er 300 dagspass til pålydende igjen. Utsolgt er et relativt begrep i Quartsammenheng.
***
Vi spiser pizza på brygga, glaner på folk og båter og tusler rundt før vi setter kursen mot Bendiksbukta. Jeg går inn på området med ståpels og frysninger ilende langs ryggraden. Gjensynet med Odderøya i Quartdrakt er inderlig og jeg synes det er minst like stas å være her som den nyklekkede festivalgjengeren på nitten.
Vi får med oss de siste feiende låtene med Infadels, venter på Death Cab for Cutie som er helt allright, men ingen stor konsertopplevelse. Satyricon, derimot, vet hva de har å gjøre på en scene, men jeg er svimmel og ør etter to låter med rasping og kuleledd-hoder med langt hår, så jeg tusler ned til Bendiksbukta og kjøper en øl i stedet.
I kveld er det Depeche Mode som gjelder og atmosfæren er tykk av forventning. Nøyaktig klokken 2130 braker det løs, og jeg er litt anspent. Björk-konserten for åtte år siden har satt spor, og jeg lurer på om jeg har stilt meg for langt frem. Men ingen grunn til bekymring. Jeg står ved miksepulten og er høy nok til å se hele scenen. Folk rocker rundt meg og skuldrene faller idet jeg merker at det er plass til å bevege seg; jeg har kontroll.
Dette er ingen konsertanmeldelse. Jeg har aldri sett Depeche Mode før, og jeg kommer kanskje aldri til å overvære en konsert med dem igjen. Men det var helt fantastisk! Så gjennomført! Bassen sprengte i brystet og tårene sto i øynene mine da storskjermene viste en samstemt, veivende folkemasse mot slutten av konserten.
Så får det heller være at vi måtte hoppe over nattQuart denne gangen - av diverse grunner. Det var uansett ikke siste gang! I'm back!
Håpet ble tent på nytt da vi øynet en sjanse på noen firmabilletter. Men det skjøre opplegget gikk i vasken onsdag kveld. Noe slukøret dro jeg på jobb torsdag. Uten dagspass og grønn av misunnelse på min mer planleggende og forutseende kollega som bestilte i januar. Hun dro triumferende ned i Gravane for å hente arm- og myndighetsbånd i bytte for dagspassene sine. Jeg prøvde å glemme.
Ti minutter senere ringer telefonen. Kollegaen min har truffet en som vil legge av fire billetter til meg hvis jeg henter dem før halv fire! Jeg skal på Quart for første gang siden jeg ble skviset mellom et gjerde og en folkemengde og stupte inn i et bjørnebærkratt på Björk-konserten på Idrettsplassen i 1998 (jeg plukket torner ut av den vettskremte, semi-klaustrofobiske kroppen min i tre uker etterpå)! Jeg føler meg griseheldig! Men når jeg henter billettene, viser det seg at det faktisk er 300 dagspass til pålydende igjen. Utsolgt er et relativt begrep i Quartsammenheng.
***
Vi spiser pizza på brygga, glaner på folk og båter og tusler rundt før vi setter kursen mot Bendiksbukta. Jeg går inn på området med ståpels og frysninger ilende langs ryggraden. Gjensynet med Odderøya i Quartdrakt er inderlig og jeg synes det er minst like stas å være her som den nyklekkede festivalgjengeren på nitten.
Vi får med oss de siste feiende låtene med Infadels, venter på Death Cab for Cutie som er helt allright, men ingen stor konsertopplevelse. Satyricon, derimot, vet hva de har å gjøre på en scene, men jeg er svimmel og ør etter to låter med rasping og kuleledd-hoder med langt hår, så jeg tusler ned til Bendiksbukta og kjøper en øl i stedet.
I kveld er det Depeche Mode som gjelder og atmosfæren er tykk av forventning. Nøyaktig klokken 2130 braker det løs, og jeg er litt anspent. Björk-konserten for åtte år siden har satt spor, og jeg lurer på om jeg har stilt meg for langt frem. Men ingen grunn til bekymring. Jeg står ved miksepulten og er høy nok til å se hele scenen. Folk rocker rundt meg og skuldrene faller idet jeg merker at det er plass til å bevege seg; jeg har kontroll.
Dette er ingen konsertanmeldelse. Jeg har aldri sett Depeche Mode før, og jeg kommer kanskje aldri til å overvære en konsert med dem igjen. Men det var helt fantastisk! Så gjennomført! Bassen sprengte i brystet og tårene sto i øynene mine da storskjermene viste en samstemt, veivende folkemasse mot slutten av konserten.
Så får det heller være at vi måtte hoppe over nattQuart denne gangen - av diverse grunner. Det var uansett ikke siste gang! I'm back!
torsdag, juli 06, 2006
Perfect countdown
Seksten dager til ferie.
Allerede langt foran skjema for antall sjøbad, måltider i det fri, late kvelder på terrassen samt rosévin-konsum og teint.
Mental huskelapp: Sommer er ikke bare ferie. Det er en årstid.
[Og en ting til: Jeg skal på Quart for første gang siden 98!]
Allerede langt foran skjema for antall sjøbad, måltider i det fri, late kvelder på terrassen samt rosévin-konsum og teint.
Mental huskelapp: Sommer er ikke bare ferie. Det er en årstid.
[Og en ting til: Jeg skal på Quart for første gang siden 98!]
tirsdag, juli 04, 2006
The games we play
Jeg har ikke ord for hvor mye jeg har imot spilleautomater! Aaaaarrrrrggggh! Sånn.
De er stygge, glorete, stigmatiserende, avhengighetsskapende, ruvende monstre med usynlige armer og jerngrep. Monstre som gjemmes bak søylene i Narvesenkiosken der jeg handler iskaffe’n min fra tid til annen. Gjemmes, slik at brukerne ikke skal eksponeres for kioskkundene. De som står der, gjør seg usynlige bak automaten og tilkjemper en avslappet mine, mens de titter stjålent rundt seg for å se om noen legger merke til hvor lenge de faktisk har stått der. Han bak disken har skjønt tegningen for lengst, men de behandler ham som om han er en del av interiøret og unngår for alt i verden å be akkurat ham om veksel.
”Spillegale” og ”spilleavhengige”. Ordbruken er i seg selv stigmatiserende. ”Se hvor dumme/gale/svake de er!” Det er selvsagt intet sjarmerende ved å trykke på lysende knapper og spille opp alt man eier og har. Og selv ville jeg ikke blitt sett død bak en slik innretning. Dessuten er jeg litt treg i spilleoppfattelsen og brukte f. eks. litt tid på å knekke Minesveiper-koden. Men folk spiller seg bort, og det skjer med flere og flere av oss. Vi har et felles ansvar for å bidra til å stoppe denne vanvittige tendensen, og det er et skritt i riktig retning når det innføres seddelforbud på spilleautomater. Museskritt, kanskje, siden det neppe hjelper dem som allerede er i nettet, men dersom det kan gjøre noe med nyrekrutteringen, vil det være et godt tiltak.
Jeg diskuterte dette med en bekjent en dag. ”De som ikke kjenner sin egen begrensning på slikt, har seg selv å takke. Jeg er helt er imot dette forbudet fordi det krenker individets frihet. Folk må kunne passe på seg selv.” Jeg er dypt og rødglødende uenig.
Og for meg kan de gjerne fjerne alle spillemonstre i hele landet. Jeg ville juble og ikke føle meg krenket nederst i lilletåa engang.
De er stygge, glorete, stigmatiserende, avhengighetsskapende, ruvende monstre med usynlige armer og jerngrep. Monstre som gjemmes bak søylene i Narvesenkiosken der jeg handler iskaffe’n min fra tid til annen. Gjemmes, slik at brukerne ikke skal eksponeres for kioskkundene. De som står der, gjør seg usynlige bak automaten og tilkjemper en avslappet mine, mens de titter stjålent rundt seg for å se om noen legger merke til hvor lenge de faktisk har stått der. Han bak disken har skjønt tegningen for lengst, men de behandler ham som om han er en del av interiøret og unngår for alt i verden å be akkurat ham om veksel.
”Spillegale” og ”spilleavhengige”. Ordbruken er i seg selv stigmatiserende. ”Se hvor dumme/gale/svake de er!” Det er selvsagt intet sjarmerende ved å trykke på lysende knapper og spille opp alt man eier og har. Og selv ville jeg ikke blitt sett død bak en slik innretning. Dessuten er jeg litt treg i spilleoppfattelsen og brukte f. eks. litt tid på å knekke Minesveiper-koden. Men folk spiller seg bort, og det skjer med flere og flere av oss. Vi har et felles ansvar for å bidra til å stoppe denne vanvittige tendensen, og det er et skritt i riktig retning når det innføres seddelforbud på spilleautomater. Museskritt, kanskje, siden det neppe hjelper dem som allerede er i nettet, men dersom det kan gjøre noe med nyrekrutteringen, vil det være et godt tiltak.
Jeg diskuterte dette med en bekjent en dag. ”De som ikke kjenner sin egen begrensning på slikt, har seg selv å takke. Jeg er helt er imot dette forbudet fordi det krenker individets frihet. Folk må kunne passe på seg selv.” Jeg er dypt og rødglødende uenig.
Og for meg kan de gjerne fjerne alle spillemonstre i hele landet. Jeg ville juble og ikke føle meg krenket nederst i lilletåa engang.
lørdag, juli 01, 2006
Abonner på:
Innlegg (Atom)
