Missing oblivion

- Pappa? Hva betyr det ”å steine” noen?

Jeg vet ikke hvor gammel jeg var. Med en oppvekst i Bibelbeltet blir man nødvendigvis tidlig eksponert for historiens bestialiteter. Men det var da ordet dukket opp i Dagsrevyen at jeg mannet meg opp for å spørre. Allerede før spørsmålet var ute, angret jeg, og ordene han brukte for å svare på spørsmålet er borte. Men følelsen i kroppen da det gikk opp for meg hva han mente, har jeg kjent mange, mange ganger siden. Tyngden i magen. Kulda som spredte seg.

Klemmen etterpå virket ikke.

Jeg skjønte instinktivt at ikke jeg kunne risikere å bli steinet. Men det hjalp lite. Noen hadde blitt det. Noen kom til å dø på den måten i fremtiden.

Nå mange år senere, kan jeg godt forestille meg hvordan det måtte være å bli tvunget til å svare et barn på et slikt spørsmål. Det å skrelle vekk et lag av beskyttelse. Pakke ut barnet. Eksponere det for verdens grusomheter. Rokke ved dets trygghet. Smusse til verden og menneskenes hjerter.

Jeg er fremdeles en sart sjel. Menneskets evne til utspekulert ondskap har alltid skremt meg, og jeg unngår medieinnslag som omhandler mishandling av barn, tortur osv. Jeg provoseres av spekulativ bruk av bilder i media, for mine indre bilder er mer enn sterke nok. Og det å leve ute tv forsterker min legning. Jeg er kanskje feig når jeg foretrekker uvitenhet fremfor å få nesa mi gnuret ned i skit jeg ikke ante fantes. Men jeg tror faktisk ikke jeg blir et bedre menneske av å se ”faksimiler” av barneporno og videoer av henrettelser på TV2-nyhetene.

I natt ante jeg et tydelig streif av den samme tyngden og avgrunnsfølelsen fra barndommen. Til tross for at jeg hadde vært på julebord på lørdag og var i manko på søvn, klarte jeg ikke å legge fra meg The Kite Runner av Khaled Hosseini. Jeg måtte bli ferdig med grusomhetene. Med den nydelige historien fra Afghanistan. Jeg orket simpelthen ikke legge fra meg boka. Måtte ha closure. Jeg vet ikke om jeg hadde lest den hvis det ikke hadde vært for at jeg er med i en litteraturgruppe. Men jeg er glad jeg har gjort det.

Filmen bli muligvis for sterk kost, i hvert fall hvis filmskaperne har tenkt å fråtse i grusomhetene. Jeg får i så fall skylde på det faktum (eller myten skapt av oss blaserte og lesende) at filmen stort sett aldri kan måle seg med boka likevel.

One month to go

Vi er på ingen måte i rute. Men vi har tjuvstartet litt likevel...

Tagged

Elisabeth utfordrer:

Hvilken låt er garantert å få deg til å danse?
Det meste av pop/dance/dansbar rock. Det er lettere å si hva slår meg av: Danseband o.l, tradisjonell swing… Jeg kan bare danse swing med en partner som er så god at han kan kamuflere min manglende evne til pardans.

Alfabetiserer du platesamlingen din?
Nei. Men bøkene mine står alfabetisk i den innebygde bokhyllen min. Engelsk, norsk, paperback, hardback om hverandre – men altså alfabetisk.

Når har du bursdag, og er du typisk for stjernetegnet ditt?
6. oktober og en typisk vekt ifølge de som forstår seg på slikt. Jeg gjør ikke det.

Hva er den beste underholdningen du kan få?
Et godt teaterstykke. En fin film. Chess i Oslo Spektrum.

Hvem var du i klassen på ungdomsskolen?
Det har jeg vel avslørt i en annen post, men ok. Jeg var en sjenert, men ”flink pike”. Den som meglet mellom særdeles kranglende venninner på barneskolen.

Hvilken bok anbefaler du?
Akkurat nå: Mirjam Kristensens En ettermiddag om høsten.

Hva er verdens beste oppfinnelse?
Musikk og skrift. iPod og mobil hakk i hæl.

Hvilket album er soundtracket til ditt liv?
Det er for vanskelig å svare på… Noen ganger er livet som en seig Tom Waits-låt. Andre ganger som en klisjefylt Jan Eggum sang. Det måtte blitt et samlealbum i hvert fall.

Hva er det dummeste du har sagt?
Det dummeste har jeg garantert fortrengt. Men en gang spurte jeg en palestiner om han skulle hjem til jul. Det var kanskje ikke så smart, selv om jeg bare mente "hjem i juleferien". Det ble i hvert fall ikke tatt opp i beste mening, kan du si...

Hva lukter det av skoene dine?
Lær?!

Hva skal det stå på gravstenen din?
Uffda, det spørsmålet likte jeg ikke.

Hva sover du i?
Nattøy

Fortell en vits.
Nei. Jeg kan heller oppfordre til en tur på kino for å se Borat. Det er en svett opplevelse.

Hva var yndlingsbarne-tv-en din?
Madicken, tror jeg. Og Tjorven.

Når er du på ditt peneste?
Rundt eggløsning…

Hvilken tekstmelding sletter du aldri?
Merkelig nok har jeg et helt fullstendig usentimentalt forhold til sms; jeg sletter alt! Men nå har jeg begynt å laste dem over på Nokias Lifeblog.

Hvilket skjønnhetsprodukt klarer du deg ikke uten?
HvilkET? Mascara. Men det holder ikke, så jeg slipper heller ikke YSL Touche Eclat så lett. Eller foundation. Kajal… You get the picture.

Når fikk du sist ordentlig fysisk vondt?
Da jeg fikk akutt regnbuehinnebetennelse i forrige uke.

Hvilket pålegg er du?
Hm. Traust som brunost?

Uncomfortably hilarious

I går fikk jeg sett Borat: Cultural Learnings of America for Make Benefit Glorious Nation of Kazakhstan.

Oh. My. God.

Går det virkelig an å tulle med alt?! Og da mener jeg ALT?! Borat gjør det. De pinlige scenene ville ingen ende ta. Jøder, muslimer, homser og homofober, her er nok til alle. Og mest av alt til amerikanerne! Jeg har ikke følt meg så ukomfortabel i et kinosete siden... jeg vet sannelig ikke når.

Men jeg lo. Og lo.

Last leg

"Hva tenkte du de siste sekundene før stafettpinnen kom deg i
hende? “Hva føler du nå?” Valgfri øvelse." (Kristines oppgave til meg i Nordstafett)

Før: Jeg logger meg på, skal vi se… Nordstafett, det nærmer seg deadline for Kristine, jeg er nestemann, lurer på hva oppgaven blir? Der ja. Hun har levert, tigerbildet er dyttet nedover, hva har hun bedt meg skrive om, hva er oppgaven? Løksuppe… kepa…hemmelig oppskrift… 80-tall… Hvor er oppgaven? HVA er oppgaven? Drit at det skulle bli min tur akkurat nå når jeg bare ser med det ene øyet… slutt på innlegg der ja – oppgaven…

Nordstafett har de siste tre dagene kastet meg bakover, bakover, bakover i tid. Hensatt til stiloppgaver, skoleeksamen og skriving på kommando, nå er det min tur. Jeg minnes prosessorientert skriving som et vagt, lilla blaff gjennom klasserommet; rødglødende hoder, intense tenner beskjeftiget med blyantspising, klamme hender og nå er det min tur og tenk om dette skal leses høyt!

Oppgavene i stafetten har hatt stor spredning. Noen ville jeg fått problemer med å besvare.

Flashback:
Sjuende klasse, vi har lærerskolestudenter. Diktprosjekt i norsk Jeg er lat og litt kul, skrive dikt du liksom!, og ber om hjelp av en venninne med en sterk poetisk åre. Diktet trylles av intet, og jeg gjør det jeg verken før eller siden har gjort; leverer det inn som mitt. Det vil seg slik at diktet er et særdeles godt dikt. Det blir selvsagt trukket frem som et eksempel på hva slags ubrukte ressurser og skatter denne litt bråkete og umulige klassen faktisk sitter på. Lest høyt. O skrekk. De kommer bort til meg og spør om jeg hadde flere dikt. Jeg rister på hodet, rød som en paprika. Jeg har aldri i mitt liv skrevet dikt. Når vi noen dager senere får en ny diktoppgave som skal besvares på skolen, leverer jeg blankt og sverger på at jeg aldri mer skal plagiere noen.

Andre oppgaver har skapt kløe i fingrene. Atter andre har skapt debatt, og det er tydelig at ikke alle er enige om spillereglene. Noen har visstnok bæsjet på oppgaven de har fått, men inntil nå er det kanskje ingen som er blitt mistenkt for juks?

Flashback:
Niendeklasse. Engelsk stiloppgave: ”Cinderella”. Verken mer eller mindre. Etter litt drodling til og fra med en venninne hadde jeg den tåredryppende, Dickens-aktige historien klar. Om den fattige jenta som umuligvis ønsket seg Cinderelladukken til jul. Jeg skrev så blekket sprutet og så at det var godt. Da jeg fikk den tilbake, tok frøken meg til side: - Nydelig historie! Som du ser har du fått en meget god karakter [M+ red anm], men… [og her la frøken hodet på skakke og smilte sukkersøtt mens hun klappet meg på hånda] du har jo ikke skrevet dette selv, Alliene! Jeg måpte og fikk stotret frem at jeg hadde diskutert ideen med en venninne, men at jo, jeg hadde faktisk skrevet historien selv! Taushet. Jeg var en av favorittene hennes. Nytt sukkersøtt smil. Mitt eget hadde stivnet. Plutselig fant frøken frem pennen, strøk resolutt over den opprinnelige karakteren og satte en ny, stor S ved siden av kommentaren. Og smilte.

Men hun hadde trodd jeg hadde jukset.

Hva føler jeg nå? Som sjarmøretappeskriver føles det som å levere stil. Jeg elsker å skrive, men jeg konstaterer at det føles annerledes å trykke "publish" når noe forventes av meg. Annerledes på en godskummel måte.

***

Føleri på et annet nivå: Det er imidlertid mitt privilegium å sette punktum. Siden jeg ikke får gi oppgave til noen andre, mener jeg. Vel blåst, alle sammen. Takk for utfordringen og godt initiativ, Saccarina og Sexy Sadie. Det blir vel flere runder?

Men for nå;

.

Old schmold

Jobb (1p)
Visittkort (1p)
Deltatt på konferanse med overnatting (1p)
Bor hjemme hos foreldrene (-2p)
Samboer (1p)
Forlovet (1p)
Gift (2p)
Skilt (3p)
Eier eget hus (2p)
Har en bil (1p, kombi + 1p)
Hund (1p)
Lån (1p)
Delt økonomi (1p) - hva betyr egentlig det? Felles økonomi med separate spare- og lønnskonti her.
Pensjonssparing (1p) (ikke privat)
Gjør storhandel (1p)
Bruker kundekort (1p)
Handler bevisst på rabatt-tilbud eller benytter rabattkuponger (2p)
Har hushjelp/vaskehjelp/praktikant/eller lignende (1p)
Har oppvaskmaskin (1p)
Dobbeltseng (2p)
Har juletre i jula (2p)
Grå hår (1p)
Cellulitter (1p)
Abonnerer på morgenavis (1p)
Løse sudoku (1p)
Velge å ikke ta telefonen (2p)
Pusse vinduer (1p)
Plukke sopp (2p)
Bruker msn (-1p)
Parmiddag (1p)
Vinsmaking (1p)
Dansekurs (1p)
Feste til gamle 70-talshits. (1p)
Drikke Konjakk alt. calvados til kaffen (1p)
Gå til sengs før 23.00 hver kveld på ukedagene (1p)
Foretrekke sofaen hjemme framfor utekveld med venner(1p)1/2 poeng, det kommer helt an på
Spille bingo (1p) neiSyns Idol-Aleksander/ Idol-Vivian er dritdigg (-1p)
Ha hofteproblem (1p)
Ha bilradioen innstilt på P1 (2p)
Bli overrasket over ”ungdommen nå til dags” (2p) det hender vel, så ett poeng til meg her også.

0-15 p - IKKE gammel
16-25 p – Godt på vei…
Over 25 p – Nå er du der!

34 år og 19,5 poeng. Det er helt ok. Synes for øvrig at det manglet et punkt her; barn (3p)! Barn gjør folk voksne, etablerte og i noen tilfeller gamle...

Denne er lånt hos Kristine.

Sticks and stones may break my bones, but words will never hurt me...

Eller?

Så sympatisk. Å ta igjen med samme mynt...

Jeg ønsker meg ikke denne boka til jul (hvis noen skulle lure på det). Jeg hadde nær sagt; jeg tar hvilkensomhelst annen.

Og tenk. Carl har ikke engang lest den. Plusspoeng til ham for å styre unna klissete kjærlighetshistorier!

Shocking the block

"Hæ!? Jeg hadde ikke blitt mer overrasket om du hadde sagt du hadde røyka hasj!"

- sa hun da jeg fortalte dette.

Der har du meg, liksom.

A first for everything. And a last.

Vi sitter ved bordet og piner ned den siste halvliteren for natta; det er bare noen minutter før de skal begynne å blinke med lysene. - Har du aldri prøvd snus!? Vent litt. Vips så er hun borte ved et annet bord, og noen forbarmer seg over snusjomfruen og spanderer en porsjonspakning. (Takk skal du ha eller noe!) Jentesnus; det lukter lakris, jeg elsker lakris, og jeg lar meg forføre en sen lørdagskveld.

Jeg har ikke snusleppe. Jeg har alt for mye overleppe til å skjule selv en diskret jentepakning. Men jeg gjør det, jeg skyver pakningen opp i leppa og føler meg som en idiot, for det går jo ikke an å smile, og så sent går det jo heller ikke an å la være!

Så der sitter jeg med en ukledelig bul på leppa; overlistet av lukt, av delikat jente-appellerende forpakning og lokket av venner. Jeg er så forkjølet at jeg ikke smaker lakris og bare så vidt fornemmer en nummen prikking i leppa; er dette alt?

The game is greater than its players

Selv for meg, som har et godt over gjennomsnittet sentimentalt og nostalgisk forhold til Chess - the Musical, Elaine Paige og Tommy Körberg, er det heldigvis ikke vanskelig å være enig med Mona Levin i Aftenposten; fredagens britiske gjestespill i Spektrum var ”… underholdende, musikalsk og visuelt godt.”


Gåsehuden og tårene spratt. Fremførelsen av ”Pity the Child” var et personlig høydepunkt. Det var i møte med nettopp denne sterke teksten at jeg som ungjente satte meg ned og lærte meg tekstene til hele musikalen utenatt en gang på åttitallet:

When I was nine I learned survival
Taught myself not to care
I was my single good companion
Taking my comfort there
Up in my room I planned my conquests
On my own -- never asked for a helping hand
No one would understand
I never asked the pair who fought below
Just in case they said "No."

Pity the child who has ambition
Knows what he wants to do
Knows that he'll never fit the system
Others expect him to
Pity the child who knew his parents
Saw their faults, saw their love die before his eyes
>Pity the child that wise
He never asked "Did I cause your distress?"
Just in case they said "Yes."

When I was twelve my father moved out
Left with a whimper -- not with a shout
I didn't miss him -- he made it perfectly clear
I was a fool and probably queer

Fool that I was I thought this would bring
Those he had left closer together
She made her move the moment he crawled away

I was the last the woman told
She never let her bed get cold
Someone moved in -- I shut my door
Someone to treat her just the same way as before.

I took the road of least resistance
I had my game to play
I had the skill, and more -- the hunger
Easy to get away
Pity the child with no such weapons
No defense, no escape from the ties that bind
Always a step behind
I never called to tell her all I'd done
I was only her son!

Pity the child but not forever
Not if he stays that way
He can get all he ever wanted
If he's prepared to pay

Pity instead the careless mother
What she missed,What she lost when she let me go
And I wonder does she know
I never call. A crazy thing to do
Just in case she said,
"Who?"

Tim Rice, Benny Anderson og Bjørn Ulväus

(Takk for opplevelsen, pappa. Gratulerer med farsdagen!)

Beautiful Day

Those were the days

I lørdagsutgaven av lokalavisa kunne man lese at oppvekstskildringer fra 50-tallet preger bokhøsten lokalt. Menn og kvinner blar i gamle dagbøker, intervjuer foreldrene sine, graver i lokalavisens arkiver og skriver sin opplevelse av fortiden inn mellom to permer. Og resultatet er bøker med titler som Utsikt fra mormors trapp, Rusleturer hhv i Markens, på Lund, på Kuholmen osv. Dette er populærlokalhistorie for hvermansen. Og det fenger. Helt tydelig.

Bare. Ikke. Meg. Dette her får jeg ikke til.

På historie grunnfag - eller bomfag, som det senere skulle vise seg - var lokalhistorie et av de store irritasjonsmomentene. Det er ikke mitt stolteste øyeblikk, men jeg var 21 og mine medstudenter og jeg protesterte høylydt og formelt over vektingen av lokalhistorie kontra annen historie. (De som kjenner meg og mine forbindelser vil kanskje se en liten ironi i dette, men skitt la gå…).Verdenshistorie var greit. Norges og Afrikas historie også. Men lokalhistorien opplevdes irrelevant og narsissistisk. I ettertid kan man selvsagt se en sammenheng mellom foreleserens formidlingsevne og den interessen faget vekket.

Men kommer denne interessen med alderen? Kristiansandere over 50 går jo mann av huse! Er det en uunngåelig utvikling? Snur vi oss på et eller annet tidspunkt, vender oss bakover i stedet for fremover?

For min del håper jeg at jeg vandrer hen med Time eller Newsweek på nattbordet fremfor bøker om konspirasjonsteorier rundt 9/11. Men det er kanskje for mye å håpe på.

Java Jive

You are a Black Coffee

At your best, you are: low maintenance, friendly, and adaptable At your worst, you are: cheap and angsty You drink coffee when: you can get your hands on it Your caffeine addiction level: high

What Kind of Coffee Are You?

Huff og huff...

Downer!

Samme dag som jeg får tilbud på lamell-gardiner til 7.000,- (for ett vindu), mister jeg lommeboka. Kan det være et tegn?

Det er en pitteliten lommebok som jeg har lånt av min datter. Det er bilde av en berømt pusekatt på utsiden og den er rosa. Jeg vil egentlig ikke tro at jeg har mistet den, men må nok snart, etter tre dager med intens leting, bite i det sure eplet og innse at den nok har ramlet ut av sekken på min vandring. Kortet er selvsagt sperret. Nå er det midlertidig kjøretillatelse som må skaffes til veie litt brennkvikt.

For tross den minimale størrelsen var det plass til både førerkort, donorkort, VISA-kort, visittkort, forsikringsbevis, bibliotekkort og en haug med kvitteringer. Til alt overmål var det også penger i den, siden jeg akkurat hadde vært i minibanken.

Argh!

Det kunne dog vært verre, vil noen si. Man kunne mistet ...ehm... mobiltelefonen...