mandag, november 27, 2006

Missing oblivion

- Pappa? Hva betyr det ”å steine” noen?

Jeg vet ikke hvor gammel jeg var. Med en oppvekst i Bibelbeltet blir man nødvendigvis tidlig eksponert for historiens bestialiteter. Men det var da ordet dukket opp i Dagsrevyen at jeg mannet meg opp for å spørre. Allerede før spørsmålet var ute, angret jeg, og ordene han brukte for å svare på spørsmålet er borte. Men følelsen i kroppen da det gikk opp for meg hva han mente, har jeg kjent mange, mange ganger siden. Tyngden i magen. Kulda som spredte seg.


Klemmen etterpå virket ikke.

Jeg skjønte instinktivt at ikke jeg kunne risikere å bli steinet. Men det hjalp lite. Noen hadde blitt det. Noen kom til å dø på den måten i fremtiden.

Nå mange år senere, kan jeg godt forestille meg hvordan det måtte være å bli tvunget til å svare et barn på et slikt spørsmål. Det å skrelle vekk et lag av beskyttelse. Pakke ut barnet. Eksponere det for verdens grusomheter. Rokke ved dets trygghet. Smusse til verden og menneskenes hjerter.

Jeg er fremdeles en sart sjel. Menneskets evne til utspekulert ondskap har alltid skremt meg, og jeg unngår medieinnslag som omhandler mishandling av barn, tortur osv. Jeg provoseres av spekulativ bruk av bilder i media, for mine indre bilder er mer enn sterke nok. Og det å leve ute tv forsterker min legning. Jeg er kanskje feig når jeg foretrekker uvitenhet fremfor å få nesa mi gnuret ned i skit jeg ikke ante fantes. Men jeg tror faktisk ikke jeg blir et bedre menneske av å se ”faksimiler” av barneporno og videoer av henrettelser på TV2-nyhetene.

I natt ante jeg et tydelig streif av den samme tyngden og avgrunnsfølelsen fra barndommen. Til tross for at jeg hadde vært på julebord på lørdag og var i manko på søvn, klarte jeg ikke å legge fra meg The Kite Runner av Khaled Hosseini. Jeg måtte bli ferdig med grusomhetene. Med den nydelige historien fra Afghanistan. Jeg orket simpelthen ikke legge fra meg boka. Måtte ha closure. Jeg vet ikke om jeg hadde lest den hvis det ikke hadde vært for at jeg er med i en litteraturgruppe. Men jeg er glad jeg har gjort det.

Filmen bli muligvis for sterk kost, i hvert fall hvis filmskaperne har tenkt å fråtse i grusomhetene. Jeg får i så fall skylde på det faktum (eller myten skapt av oss blaserte og lesende) at filmen stort sett aldri kan måle seg med boka likevel.


8 kommentarer:

Anonym sa...

Ja, Alliene, det er en bok det er vanskelig å legge fra seg...
Jeg tror det er godt at du prøver å ikke følge dagens ulike former for steining, ære være deg for det!
Noe får meg til å tro at du vil like Jonathan Safran Foers "Extremely Loud and Incredibly Close". Kanskje fordi du skriver vart om barn og beskriver deg selv som sart. Den handler om en sart, forunderlig, vidunderlig liten gutt... Vet ikke om den foreligger på norsk.

alliene sa...

...se der, ordrebekreftelse fra bokklubben mottatt. Takk for boktips og spark bak, Unni! Den foreligger på norsk (Utrolig høyt og ekstremt nært), men jeg leser mer enn gjerne på engelsk.

Skorpionkvinnen sa...

Ble anbefalt The kite runner av min venn som befinner seg i ørkenen i syd-afghanistan, jeg leste den derfor nylig - og den slipper ikke taket i meg. Det blir julegaven til flere i år, har jeg funnet ut!

alliene sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
Anne sa...

Jeg leste også den boken tidligere i år, og har nylig tatt den mentalt frem igjen og diskutert den med nettvenner. Den var god og gripende, ja, særlig den første (tilbakeskuende) delen. Og apropos nettvenner: har du sett på det nye FP-forumet vårt (link i høyre kant av bloggen min)?

alliene sa...

Anne - takk for tipset - der var det mange kjente nick! *nostalgisk*! En viss sjans for et slags comeback der! :)

Anne sa...

Det var det jeg håpet på. :) Jeg har ikke sett deg på det andre stedet på lenge, så jeg fikk ikke gitt deg et hint da vi flyttet over.

Anonym sa...

Jeg hadde omtrent nøyaktig samme opplevelse med The Kite Runner. Da jeg var ferdig var jeg så sjokkert at jeg ikke klarte å bestemme meg for om jeg likte boka eller ikke, men et halvt år etterpå tenker jeg fortsatt på den flere ganger i uka. Det er lenge siden jeg har lest en bok som gjorde et så sterkt inntrykk.