søndag, november 12, 2006

The game is greater than its players

Selv for meg, som har et godt over gjennomsnittet sentimentalt og nostalgisk forhold til Chess - the Musical, Elaine Paige og Tommy Körberg, er det heldigvis ikke vanskelig å være enig med Mona Levin i Aftenposten; fredagens britiske gjestespill i Spektrum var ”… underholdende, musikalsk og visuelt godt.”


Gåsehuden og tårene spratt. Fremførelsen av ”Pity the Child” var et personlig høydepunkt. Det var i møte med nettopp denne sterke teksten at jeg som ungjente satte meg ned og lærte meg tekstene til hele musikalen utenatt en gang på åttitallet:



When I was nine I learned survival
Taught myself not to care
I was my single good companion
Taking my comfort there
Up in my room I planned my conquests
On my own -- never asked for a helping hand
No one would understand
I never asked the pair who fought below
Just in case they said "No."

Pity the child who has ambition
Knows what he wants to do
Knows that he'll never fit the system
Others expect him to
Pity the child who knew his parents
Saw their faults, saw their love die before his eyes
>Pity the child that wise
He never asked "Did I cause your distress?"
Just in case they said "Yes."

When I was twelve my father moved out
Left with a whimper -- not with a shout
I didn't miss him -- he made it perfectly clear
I was a fool and probably queer

Fool that I was I thought this would bring
Those he had left closer together
She made her move the moment he crawled away

I was the last the woman told
She never let her bed get cold
Someone moved in -- I shut my door
Someone to treat her just the same way as before.

I took the road of least resistance
I had my game to play
I had the skill, and more -- the hunger
Easy to get away
Pity the child with no such weapons
No defense, no escape from the ties that bind
Always a step behind
I never called to tell her all I'd done
I was only her son!

Pity the child but not forever
Not if he stays that way
He can get all he ever wanted
If he's prepared to pay

Pity instead the careless mother
What she missed,What she lost when she let me go
And I wonder does she know
I never call. A crazy thing to do
Just in case she said,
"Who?"


Tim Rice, Benny Anderson og Bjørn Ulväus



(Takk for opplevelsen, pappa. Gratulerer med farsdagen!)

Ingen kommentarer: