Those were the days

I lørdagsutgaven av lokalavisa kunne man lese at oppvekstskildringer fra 50-tallet preger bokhøsten lokalt. Menn og kvinner blar i gamle dagbøker, intervjuer foreldrene sine, graver i lokalavisens arkiver og skriver sin opplevelse av fortiden inn mellom to permer. Og resultatet er bøker med titler som Utsikt fra mormors trapp, Rusleturer hhv i Markens, på Lund, på Kuholmen osv. Dette er populærlokalhistorie for hvermansen. Og det fenger. Helt tydelig.

Bare. Ikke. Meg. Dette her får jeg ikke til.

På historie grunnfag - eller bomfag, som det senere skulle vise seg - var lokalhistorie et av de store irritasjonsmomentene. Det er ikke mitt stolteste øyeblikk, men jeg var 21 og mine medstudenter og jeg protesterte høylydt og formelt over vektingen av lokalhistorie kontra annen historie. (De som kjenner meg og mine forbindelser vil kanskje se en liten ironi i dette, men skitt la gå…).Verdenshistorie var greit. Norges og Afrikas historie også. Men lokalhistorien opplevdes irrelevant og narsissistisk. I ettertid kan man selvsagt se en sammenheng mellom foreleserens formidlingsevne og den interessen faget vekket.

Men kommer denne interessen med alderen? Kristiansandere over 50 går jo mann av huse! Er det en uunngåelig utvikling? Snur vi oss på et eller annet tidspunkt, vender oss bakover i stedet for fremover?

For min del håper jeg at jeg vandrer hen med Time eller Newsweek på nattbordet fremfor bøker om konspirasjonsteorier rundt 9/11. Men det er kanskje for mye å håpe på.