Last leg

"Hva tenkte du de siste sekundene før stafettpinnen kom deg i
hende? “Hva føler du nå?” Valgfri øvelse." (Kristines oppgave til meg i Nordstafett)

Før: Jeg logger meg på, skal vi se… Nordstafett, det nærmer seg deadline for Kristine, jeg er nestemann, lurer på hva oppgaven blir? Der ja. Hun har levert, tigerbildet er dyttet nedover, hva har hun bedt meg skrive om, hva er oppgaven? Løksuppe… kepa…hemmelig oppskrift… 80-tall… Hvor er oppgaven? HVA er oppgaven? Drit at det skulle bli min tur akkurat nå når jeg bare ser med det ene øyet… slutt på innlegg der ja – oppgaven…

Nordstafett har de siste tre dagene kastet meg bakover, bakover, bakover i tid. Hensatt til stiloppgaver, skoleeksamen og skriving på kommando, nå er det min tur. Jeg minnes prosessorientert skriving som et vagt, lilla blaff gjennom klasserommet; rødglødende hoder, intense tenner beskjeftiget med blyantspising, klamme hender og nå er det min tur og tenk om dette skal leses høyt!

Oppgavene i stafetten har hatt stor spredning. Noen ville jeg fått problemer med å besvare.

Flashback:
Sjuende klasse, vi har lærerskolestudenter. Diktprosjekt i norsk Jeg er lat og litt kul, skrive dikt du liksom!, og ber om hjelp av en venninne med en sterk poetisk åre. Diktet trylles av intet, og jeg gjør det jeg verken før eller siden har gjort; leverer det inn som mitt. Det vil seg slik at diktet er et særdeles godt dikt. Det blir selvsagt trukket frem som et eksempel på hva slags ubrukte ressurser og skatter denne litt bråkete og umulige klassen faktisk sitter på. Lest høyt. O skrekk. De kommer bort til meg og spør om jeg hadde flere dikt. Jeg rister på hodet, rød som en paprika. Jeg har aldri i mitt liv skrevet dikt. Når vi noen dager senere får en ny diktoppgave som skal besvares på skolen, leverer jeg blankt og sverger på at jeg aldri mer skal plagiere noen.

Andre oppgaver har skapt kløe i fingrene. Atter andre har skapt debatt, og det er tydelig at ikke alle er enige om spillereglene. Noen har visstnok bæsjet på oppgaven de har fått, men inntil nå er det kanskje ingen som er blitt mistenkt for juks?

Flashback:
Niendeklasse. Engelsk stiloppgave: ”Cinderella”. Verken mer eller mindre. Etter litt drodling til og fra med en venninne hadde jeg den tåredryppende, Dickens-aktige historien klar. Om den fattige jenta som umuligvis ønsket seg Cinderelladukken til jul. Jeg skrev så blekket sprutet og så at det var godt. Da jeg fikk den tilbake, tok frøken meg til side: - Nydelig historie! Som du ser har du fått en meget god karakter [M+ red anm], men… [og her la frøken hodet på skakke og smilte sukkersøtt mens hun klappet meg på hånda] du har jo ikke skrevet dette selv, Alliene! Jeg måpte og fikk stotret frem at jeg hadde diskutert ideen med en venninne, men at jo, jeg hadde faktisk skrevet historien selv! Taushet. Jeg var en av favorittene hennes. Nytt sukkersøtt smil. Mitt eget hadde stivnet. Plutselig fant frøken frem pennen, strøk resolutt over den opprinnelige karakteren og satte en ny, stor S ved siden av kommentaren. Og smilte.

Men hun hadde trodd jeg hadde jukset.

Hva føler jeg nå? Som sjarmøretappeskriver føles det som å levere stil. Jeg elsker å skrive, men jeg konstaterer at det føles annerledes å trykke "publish" når noe forventes av meg. Annerledes på en godskummel måte.

***

Føleri på et annet nivå: Det er imidlertid mitt privilegium å sette punktum. Siden jeg ikke får gi oppgave til noen andre, mener jeg. Vel blåst, alle sammen. Takk for utfordringen og godt initiativ, Saccarina og Sexy Sadie. Det blir vel flere runder?

Men for nå;

.