søndag, desember 03, 2006

2006

Jeg tenkte umiddelbart på Kristianes innlegg fra forleden da vi opplevde dette på lørdag:

Vi var i en av byens butikker for å se på svinedyre vinterdresser. Jeg fant aldri ut om jeg ville ha dresser med avtagbart fôr eller ikke, så vi tuslet litt rundt på måfå og endte selvsagt opp med å gå ut uten å ha kjøpt noe. Før vi nådde utgangsdøra, kom Lille Venninne stolt løpende med en rosa ballong hun hadde fått av personalet. Lille Venn så litt molefonken ut, og butikkdamen oppfattet rutinert situasjonen:

- Vil du også ha en ballong kanskje?
Lille Venn:
- Ja!
Butikkdamen:
- Vil du ha den brune?
[febrilsk hoderisting fra Lille Venn]
- Den grønne da?
[mer hoderisting og et fortvilet blikk på mamma - som må komme til unnsetning]
Mamma:
- Du vil kanskje ha en rosa du også?
Lille Venn:
- Ja!

Butikkdamen stusset, men hentet nok en rosa ballong, og Lille Venn løp stolt ut til søsteren.

Idet vi gikk, registrerte jeg hvordan butikkdamen beklagert til neste rosakledte treåring at det dessverre ikke var rosa ballonger igjen. Men hun kunne få en brun. Eller grønn! Det var åpenbart ikke det samme...

3 kommentarer:

Melusine sa...

Akk, ja - det skal ikke være enkelt, som min mor pleier å si.
Forøvrig minte dette meg om en reklameavis som dumpet ned i postkassen i går (hint; kom gjerne innom) ;)

Anonym sa...

Barns forhold til farger er enkelt: Enten elsker de rosa, eller så hater de rosa.

Melusine sa...

Hehe, rambukk; det gjelder kanskje for oss voksne også?
:)