Siden jeg endelig er i gang med å oppdatere, klemmer jeg til med en ordentlig forurettet og indignert post:
Hva er det med de feminint ladede beskrivelsene sladrekjerringer og intrigemakere? Og hvorfor. Hvorfor har vi ikke maskuline ekvivalenter når det vitterlig minst like ofte er menn som sladrer? Forresten, når hørte du sist noen si at en mann sladret? Det kan synes å være en betegnelse som er forbeholdt kvinner.
Senest møtte jeg meg selv i døra i foreldresamtale med barnehagen. - Ja, jenter er og blir jenter. Intrigene begynner tidlig og de er mye mer infame mot hverandre enn guttene. Jeg tok meg i å nikke og være helt enig. Grøss. En skal tidlig øremerkes som god sladrekjerring og intrigemaker skal fremstilles!
Nei, jeg skal slutte å øremerke kvinner som kaklende høner og vandrende seoghør. Jeg erfarer nemlig til stadighet at menn er de største sladrekjerringene, spesielt i profesjonell sammenheng. Og de kommer unna med det! Kanskje fordi de har en agenda? Posisjonering høres i hvert fall mye finere ut.
Hrmpf.
tirsdag, juni 05, 2007
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
5 kommentarer:
Hør hør!
På min arbeidsplass sit me fire mann og tre kvinn saman i eitt lite rom. Og gjett kven som snakkar drit om dei andre mennene så snart dei har gått ut av rommet eller er sjuke ein dag? Dei resterande mennene, så klart. Me kvinner nøyer oss med heva augebryn og himling med augene når dei set i gong...
Faren min er den største sladrekjerringa jeg kjenner! Den stedlige tannlegen i et lite lokalsamfunn - svært lite går ham forbi, gitt! Kollegaene mine (de mannlige) snakker også MYE om andre, særlig om andre mannfolk. Mens vi jenter mest snakker om oss selv.. hehe. Men ja - et betimelig innlegg.
Jeg er ikke spesielt ute etter å disse menn her. Det er like mye vi kvinner som gir hverandre og oss selv denne betegnelsen. Jeg skal bare begynne å kalle en spade for en spade.
Vi menn legger nok veldig lett merke til sladrende kvinner, mens vi glemmer at mange av våre egne lavmælte samtaler over kaffemaskinen også er rent slarv. Likevel har jeg et (veldig uvitenskapelig) inntrykk av at kvinner ofte har større behov for å lufte frustrasjoner. Men helt enig i at stigmatiserende karakteristikker er en uting!
Jeg syns uttrykket it`s in the eye of the beholder er veldig godt i mange sammenhenger.
Vi har et bilde i hodet av hvordan tingene er og legger merke til det når virkeligheten passer med bildet, jfr mitt gamle eksempel: når ungen min (jente) gjorde noe typiske jentete sa naboen: å så typisk jentete. Når hun klatret i et tre kommenterte naboen ikke det. Vi båser mer enn vi trenger er det jeg prøver å si.
Legg inn en kommentar