Blodet.
Alt blodet de overførte fra blodbanken til kroppen din noen dager tidligere. Nå renner det ut igjen, og legevakta vil ikke sende ambulanse. Den røde flekken på håndkleet blir større og større, du hører at stemmen er for desperat når du ber dem om å sjekke fødselsjournalen din. Når de nøler, nærmest skriker du hvorfor og at du er vettskremt fordi de sa, senest i går, at du kunne dødd. Gråten kommer i ulende hulk når du griper en remapose og trer utenpå treningsbuksa og den slappe magen. Og når du desperat kaster et blikk ned i vogga på barna som du akkurat har kommet hjem med før du støttes ned til drosjen, tenker du at dette skjer ikke.
Du tenker at dette kan være slutten.
Og hele veien gråter du høyt og bryr deg ikke om den livredde drosjesåføren som har varslelysene på og råkjører de få kilometerne til sykehuset. For du tror du skal dø. Og når du sitter alene i rullestolen susende inn i akuttmottaket, lager det plutselig og på absurd vis en slags mening; du ga liv til to og nå må du bøte med ditt.
*
lørdag, juni 16, 2007
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
5 kommentarer:
* Noen timer senere slår jeg opp øynene på oppvåkningen med melkespreng i brystene, og jeg kan dra hjem formiddagen etter. Det viste seg at jeg ikke hadde vært i nærheten av døden denne gangen, men dødsangsten fra denne kvelden hilser jeg på med ujevne mellomrom. Senest i natt.
Oj, sterkt Alliene!
Glad for at det gikk bra, synd at frykten følger deg. På den annen side kan det være noe veldig livsbekreftende ved frykt...
Peace&love vedlegges
Helt sant, Rockette. Men når den dukker opp, er det med en vanvittig og overraskende styrke, og jeg tenker noen ganger at opplevelsen på sett og vis ble fortrengt, at den druknet i alt det andre som skjedde og tok fokus den gangen.
Det der hørtes ikke noe særlig ut, hverken opplevelsen i seg selv eller gjennopplevelsen av den.
*klem*
Det er det eneste jeg kan si.
Legg inn en kommentar