søndag, mai 14, 2006

Pacifying Addiction

Da tvillingene meldte sin ankomst for tre og et halvt år siden, hadde jeg bestemt meg for at smokk var en fin ting og skulle i bruk snarest - tross gruvekkende advarsler fra fraksjoner på barselavdelingen. Lille Venn adopterte smokken med det samme og var ikke kresen, mens Lille Venninne måtte gjennom en viss tilvenning(!) og et ukjent antall varianter av produktet før vi fant en type hun likte.

Smokkebruken bør etter min mening begrenses fra et ganske tidlig tidspunkt, og hos oss har den alltid vært forbundet med innsovning og fungert minst mulig som trøst og lokkemiddel. Til tross for restriksjonene; begge viser likevel sterke tegn til avhengighet. Lille Venninne har i tillegg svært medtatt tøykanin som er uunnværlig ved leggetid.

Fredag ettermiddag sendte jeg henne til kusinen på overnatting. Vi hadde pakket sekken på morgenen, og Lille Venninne var mildt sagt eksaltert over tanken på det forstående. Kusinen er to år eldre og den store heltinnen. Da jeg selv skulle legge meg, fant jeg plutselig både smokken og kaninen hennes på badet. Hva nå? Vurderte en stund å kjøre ut med den, men fant ut at det ville være verdt en sjanse å la være.

Og riktignok. Følgende ordveksling hadde nemlig funnet sted under tannpussen fredag kveld:

Lille Kusine: Sover ikke du med smokk?
Lille Venninne: Nei. Bare broren min har smokk. [!!! red anm]
LK: Har du gitt den til Julenissen?
LV: Nei...
LK: Kaptein Sabeltann da?
LV: Nei...?
LK: Har du bare sluttet?
LV: Jhah! [på innpust, lettet over endelig å få servert et plausibelt svaralternativ]

Senere spurte hun om kusinen hadde et kosedyr hun kunne låne. Kaninen ble ikke nevnt. Ikke engang da hun våknet midt på natten og måtte på do.

Kanskje overgangen blir enklere enn man frykter?

Mange motiverer ungene til å gi smokken til Sabeltann. Mange av mine venners barn har gjort dette med hell. Mine barn er foreløpig særdeles skeptiske og ser på meg med kritisk og halvfiendtlige blikk når jeg bringer temaet på bane. En av mine venninner synes ikke dette er det spor merkelig. For hva er egentlig logikken i å gi smokken sin til en skummel sjørøver som har så uendelig mange fra før?

Å tro at det er slike tankerekker som fremkaller skepsisen, vil nok være å overvurdere treåringenes kapasitet en smule. Og whatever works osv. Vi får se når det nærmer seg. Min egen avvenning skjedde etter sigende brutalt. Smokken ble klippet over mens jeg så på og etter avtale. Det gikk visstnok helt smertefritt.

Saks eller Sabeltann... Jeg tror vi ser det an noen måneder til.

8 kommentarer:

Anonym sa...

Vel, under lesingen av innlegget klikket jeg "en skummel sjørøver" - uæææ, fikk skikkelig bakoversveis (må tilføye at lyden stod forholdsvis høyt på etter ungenes spill av Harry Potter)! Nei, Sabeltann fikk ikke smokken her hos oss - derimot har det bare vært en av fire som brukte en slik til innsoving. Denne ble (brutalt) kastet i bosset noen måneder før treårs dagen, og ble ikke nevnt siden. Kanskje er det slik at vi foreldre finner avvenningen vanskeligst, men forskjellene er store her som med så mye annet. Lykke til i alle fall!
PS! Jeg adopterer din siste liste...

Rambukk sa...

Med barn er alt lettere når de er klare selv, enn når vi snusfornuftige voksne føler at de bør være det. Foreldrenes fravær har også ofte en påfallende selvstendighetsfremmende effekt.

Anonym sa...

Jeg fikk valget en gang om at dersom jeg ikke kastet smokken ble det ikke noe tivoli. Alle smokkene gikk i søpla og jeg så meg aldri tilbake.

Jeg vil påstå at prioriteringene mine var i orden fra ung alder!

Anonym sa...

Vi hadde også avtale og klippesermoni. Da kvelden kom så jeg min mor i øynene og sa: "Det gjør ikkeno' for jeg tar bare totten, jeg"
Dermed var et årelangt helvete i gang, bare fordi jeg var en trassig 4-åring...

Ellers har jeg sett, som Rambukk påpeker, at foreldrenes fravær ofte har en viss effekt.

Anonym sa...

Samler denne Sabeltann på smokker?

alliene sa...

Ivers - like you wouldn't believe... Han har et rom med tusentalls av brukte smokker.Kiste på kiste. Foreldre fra hele landet valfarter til tårnhuset i Kaptein Sabeltanns Verden for å få avkommet til å kvitte seg med utingen!

Jeg søkte på nettet, men fant ingenting, så jeg lover et bilde på bloggen når jeg kommer meg dit i sommer,

Tine sa...

Hehe... Mine hadde bare plutselig ligget i vinduet (som aldri har vært åpent, hverken før eller siden) og så hadde en kråke kommet og tatt dem og bitt dem over. Jeg var fortvilet i akkurat to minutter, men så kom jeg på at modern hadde kjøpt ny disneyfilm og det var i grunn mye bedre.

Sånn sett i ettertid innser jeg hvor utspekulert modern kan være.

othilie sa...

Jeg valgte å være hjerteløs... Vi snakket om å slutte med smokk og begrenset bruken til tidspunkter der min lille engel skulle sove eller helst ville sove. Da jeg en vakker dag, bare en uke etter at vi hadde snakket om å slutte, bad engelen om å åpne munnen så jeg noe som fikk meg til å handle raskt og hjerteløst; bittet var åpent (det forklarer den søte lespingen fra engelen). Jeg tok smokken og la den i skapet og den kom aldri mer ut igjen. Engelen skjønte at dette hadde noe med tennene å gjøre, fire måneder gliser engelen stort og sier:"Nå er det bra." Og det har lukket seg veldig, så jeg øyner håp. Engelen har forøvrig de mest artikulerte r-ene til tross for at tungen sniker seg utenfor den nydelige perleraden.