Approaching countdown

I fjor var jeg tynget av valgets kval. Sluttesultatet ble veldig godt mottatt, men i år fant jeg den ultimate løsning for min variant av fenomenet julekalender.

Det enkle er ofte det beste, og jeg sikret meg den nest siste i butikken.

En tid for alt

I forbindelse med utdelingen av Min Kirkebok for alle 2002-barn i menigheten, fikk vi invitasjon til fireårsfest i kirken på lørdag og gudstjeneste med bokutdeling på søndag.

- Se så gøy, vi skal i kirka og snakke med presten, spise boller og drikke saft!

Lille Venninne tenker seg litt om:

- Skal vi ikke sitte og se på Jesus?

Tattletale, tattletale

I en samtale med venninner om erting/mobbing ble vi enige om at vi måtte lære barna våre at det er greit å si fra til voksne når de blir plaget av andre.

Men da vi var små, fantes det sladrehanker. De var stort sett brysomme, snusfornuftige, veslevoksne barn som gikk til de voksne og fortalte hemmelighetene våre. De ble møtt med en vegg av surmuling, men av og til også en viss respekt fordi vi visste at de forfektet det de voksne og resten av verden mente var rett.

Nå heter det ikke sladring lenger, men angiveri. Dette er en langt mer alvorlig forseelse sett med ungdommens øyne. Å angi noen er egentlig utenkelig, og det skjer nødvendigvis etter press fra autoriteter. Såkalt angiveri møtes i verste fall med represalier og systematisk mobbing.

Sladrehankene skremmes dermed til taushet. Verden hardner til.

Derfor var det godt å lese om denne nabokjerringa! Gro ville vært stolt.

A bad, bad day

Vi har en åpen dialog og ler mye med ham. Her om dagen var han innom og fortalte morsomme historier om hva som hadde skjedd ham i fylla. Blant annet hadde han en gang stjålet en sekk med venstresko fra en butikk han bokstavlig talt ramlet inn i etter en halv natt i fyllearresten (døra var visst ulåst). - Hva skulle jeg med venstresko?! Kunne jo ikke selge dem, og kunne jo ikke godt gjøre et brekk for å finne høyreskoene?! Jeg gjør jo ikke brekk! Men vi kan godt si til ham: - I dag lukter du sånn at vi ikke kan ha deg her inne. Sett deg på utsida, så kommer jeg med en kaffe.

I dag var det ille. Den kule lua han hadde fått hos butikksjefen over gata var skitten og skjulte to digre kuler etter nattas fylleslag. Han kom sjanglende. Det var like før vi fikk inn folk til oss, så jeg var på vei for å si at han måtte gå ut igjen. Da han sto og vippet på trappetrinnet ned i lokalet, så jeg at dagen i dag var den verste. Prinsipper ble prinsipper og jeg lot ham sette seg ved bordet (men nektet ham å ta opp flaska fra innerlomma, noe han umiddelbart respekterte).

Han var ikke ute etter penger. Tårene trillet jevnt og trutt ned i skjegget hans. – Jeg orker ikke mer. Det har aldri vært så ille. Aldri. Han snøvlet så det var så vidt jeg forsto hva han sa. - Hvor har du vært i natt, Leif? - Ute. - Ute? - Ja. Men snart skal jeg tvangsinnlegges. - Gruer du deg? - Ja. Sist fikk jeg tre måneder. Denne gangen kan de holde meg på ubestemt tid. Det er helt jævlig. Men jeg har vært verre steder. Har sittet i fengsel i Midtøsten i tre uker uten å sove. - Uten å sove!? - Ja hva tror du skjer hvis man legger seg til å sove når det er 17 mannfolk på cella...?

Møtet mitt var kommet for lengst. Han holdt på å sovne. Jeg måtte be ham gå og ba ham sette seg utenfor. Tårene rant fremdeles mens han stavret seg vei ut døra. Han satt i en halv time før han sjanglet nedover gata. Mot kaia. Med en av kompisene sine.

Hey mr DJ

Da er det blitt min tur til å avsløre mer om musikksmak. Det er typisk endel ballader jeg ikke akkurat vedkjenner meg (jeg har dem ikke i CD samlingen, for eksempel) som faktisk tiltaler meg mer enn jeg vil innrømme:

Toni Braxton - Unbreak My Heart
Vanessa Williams - Save the Best for Last
James Ingram - I don't have the heart
Christina Aguilera - Beautiful

Av det mer up-beat-aktige kan jeg nevne at det nøkker i dansefoten når jeg hører

Alt av Scooter
Mel C - I turn to you
og joda... På dansegulvet viser det seg at jeg kan skremmende mange av Britney Spears' låter... *rødm* Der kan jeg også gå bananas når Village People og YMCA høres...

Jeg kommer sikkert på flere. Veska, hva med deg?

På sengekanten

Det er kvelden før Bestemt Ung Dame skal reise til Oslo med mormor. Turen er planlagt i lang tid. Trillekofferten er ferdigpakket og dukken dandert, mamma har lagt frem klær og alt er klart. En halv time etter leggetid er Damen fremdeles våken:

- Mamma, kom!
- Hva er det?
- Mamma? [gråtende] Jeg har ikke så veldig lyst til å reise til Oslo...
- Har du ikke lyst?
- Nei!
- Men da trenger du ikke reise. Du skal ikke reise hvis ikke du har lyst. Da ringer vi bare til mormor og sier at du ikke...
- Men mamma! [enda mer gråtende] Jeg VIL jo til Oslo!
- Vil du allikevel?
- Ja, men jeg vil ikke ha på meg de buksene som du har bestemt at jeg skal ha når jeg skal til Oslo! Jeg synes de er så veldig stygge! [splitternye, delvis rosa, som hun selv var med å plukke ut i butikken]

I morges vinket jeg farvel til en gledestrålende fireåring i de brune(!) favorittbuksene sine.

- Mamma? Vi kan bare gi de nye buksene til Vesla! [nabojente, to år yngre]

Jeg fikk i hvert fall overbevist henne om at det er tøft å ha støvelettene utenpå høyvannsbuksa...

Revelations

Det skrives lite i disse dager. Det er minst to årsaker til dette:

1: 10756,5

Altså antall skritt jeg har gått i gjennomsnitt pr dag siden jeg fikk meg skritteller for to uker siden. Man bør gå minst 10.000 skritt om dagen for å vedlikeholde hjerte og lungekapasiteten. (Det holder faktisk hardt, selv for en treningsglad kontorrotte som meg.) Minst 3000 av disse bør være i samme økt for å drive aerob trening.

Har funnet ut at jeg går i underkant av 6000 skritt om dagen hvis jeg ikke trener eller går tur i tillegg. Det er skremmende lite. Så skremmende at jeg altså motiveres til å trekke på meg goretexene og regntøy for nettopp å komme opp i 10.000 + - hver kveld... Snakk om effektivt. Måtte det vare!

2: Jeg strikker. Har allerede avslørt dette (og mer til) hos Delirium.

Selv for en kvinne er det vanskelig å gå, strikke og blogge samtidig.

Sært ja?

Røvis har utfordret meg til å dra de særeste innslagene i platesamlingen min frem fra glemsel og hemmeligholdelse. Nå er det jo sånn at sært er et særdeles relativt begrep, men jeg velger å tolke det som "avvik" fra det jeg typisk ellers kan finne på å kjøpe:

- Banco de Gaia - Last train to Lhasa. Kjøpt på anbefaling fra en bekjent. En sær opplevelse da jeg første gang hørte den i 1997.

- En annen bekjent lurte meg til å kjøpe Nada Surf. Mest på grunn av sangen "Popular". Spesielt.

- The lemonheads er heller ikke helt meg...

- Jeg syntes The Smiths var sært da jeg første gang hørte dem, men they kind'a grow on ya! Kjøpte første CD'en etter å ha lest Douglas Couplands Girlfriend in a Coma...

- Et annet blast from the past er Amy Grant - alt fra "El Shaddai" til den mer pop'ete "Baby baby". (Mulig dette grenser til pinlige funn i samlingen?)

- Mye av det min bedre halvdel liker, synes jeg er sært. Storbandmusikk og (noen typer) jazz er ikke helt min kopp te, men jeg skal la være å nevne navn...

Tja? Delirium? Skorpionkvinnen? Har dere noe sært i samlingen?

:fanfare:

Dette er min dag!

(Jeg skulle gjerne postet et diadembilde, men ikke har jeg diadem og ikke er jeg tøff nok.)

Hell is other people *

Det er i øyeblikket like før man handler. Like før man velger at man finner friheten. Heri ligger også angsten. For ved å velge og handle, synliggjør vi oss selv i verden. Vi materialiserer oss gjennom valgene vi tar. Vi stiller oss synlig for andre, vi gjør oss selv til gjenstand for vurdering.

Med hodet fullt av Sartres eksistensialisme (i ekstremkortversjon) og Ibsen-paralleller fra en spennende kveld på filosofikafe, gikk jeg dagen etter og så en teateroppsetning av den moderne klassikeren Closer (Patrick Marber, 1997). Man kjenner historien fra filmen med samme navn der Jude Law, Nathalie Portman, Clive Owen og Julia Roberts spiller hovedrollene.

Oppsetningen var lokal, og det er noe underlig å høre denne intense dialogen på sørlandsdialekt. Det ble litt forsert og anstrengende for en innfødt i begynnelsen, og settingen ga ufrivillige assosiasjoner til en litt over gjennomsnittet skoleforestilling. Men det tok seg opp. Virkelig.

Etter et kvarter med omstilling, var jeg der. Jeg hadde sett filmen, men det var noe helt eget å sitte i en teatersal og se en intimteateroppsetning. Stykket er en sterk konfrontasjon mellom drømmen om den ideelle Kjærligheten og den faktiske, pragmatiske og noen ganger hensynsløse utøvelsen av den moderne k j æ r l i g h e t e n. Eller "kjærligheten" om du vil. Sjalusi, bedrag; kompromissløshet og skuffelse. Hjertene brenner, sprekker, går i knas og lappes sammen. Igjen og igjen. Akkurat som i den virkelige verden.

Min egen småfilosofiske tankeloop sluttføres da den bedratte hovedpersonen Sarah anklagende sier til Daniel at han på ett eller annet tidspunkt hadde hatt et valg. Det var et øyeblikk der han kunne latt være, der han kunne valgt annerledes. Der han kunne blitt annerledes. Og:

- Hvorfor er ikke kjærlighet nok?

[Jeg ville egentlig skrive mer. Men det ble for privat. Kanskje jeg toucher innom senere en gang.]

* Jean Paul Sartre