lørdag, desember 16, 2006

Sweet celebration, bitter preparation

Røverdatter insinuerte i eget kommentarfelt at bloggtørken min bunner i at jeg faktisk har et liv. Jeg tror dessverre det også handler om juleforberedelser. I fjor var jeg lutter adventsglede og helt på høyden. I år er det som om alt jeg tar i blir til bæsj. Bare sånn for å illustrere – her er et lite førjulsscenario fra det allienske kjøkken. Det er på ingen måte enestående:

Etter noen brett med cookies, havreflarn og risboller, skulle jeg i dag krone bakerverket med hjemmelaget marsipan. Jeg elsker hjemmelaget marsipan. Sånn ordentlig, du vet, som er laget bare av mandler og melis. Fifty fifty. Ikke noe falsk mandeldråpe-opplegg. Så i dag ringte jeg hjem til mor for å forsikre meg om at jeg kunne oppskriften. Den ble bekreftet.

Mandlene ble skoldet og rensket i går, så det var bare å gå i gang. Siden jeg ikke har mandelkvern* tenkte jeg at det bare var å kjøre dem i blenderen. Som sagt så gjort. Riktignok var det ikke mulig å få dem så veldig finhakket på den måten, men skitt au, tenkte jeg. Jo grovere jo bedre! En halv kilo mandler ble altså grovhakket i stedet for finmalt. Allerede her burde det nok ha ringt en julebjelle.

Jeg målte ufortrødent opp melis i samme mengde. Et halvt kilo som jeg blandet godt med mandelmassen. Jo da, jeg så klumpene, det er bare godt med litt tygg, tenkte jeg. Så var det eggehviten som skulle binde sammen herligheten. Jeg tar litt av gangen, tenkte jeg, og begynte å helle av glasset. Svupp! Der lå halve eggehviten i bollen. Siden jeg denne gangen hadde insistert på å holde meg til mammas oppskrift og kun gå på gefühlen når det gjaldt mengde (”Du kjenner når den er fast nok!”), tenkte jeg at det sikkert ikke var så farlig. I begynnelsen gikk det såre vel, men etter kort tid merket jeg meg at dette ble vel klissete! Melis hadde ikke samme effekt på sticky marsipan som hvetemel har på klissete bolledeig. Strutsemetoden virker sjelden, så det sier vel seg selv at en time i kjøleskapet ikke hjalp nevneverdig på konsistensen.

For å gjøre avslutningen kort – jeg måtte etter hvert innse fadesen. For å piske meg selv ytterligere, konsulterte jeg Cappelens kokebok i etterkant. Mandlene skal males, IKKE blendes (da vil fettet forhindre massen fra å binde seg). De skal videre males to ganger, siste gang sammen med melis. Dessuten. Kun én skje med eggehvite! Ouch. Så der sto jeg med nærmere ett kilo klissete, grov, mislykket marsipan. Som faktisk smakte aldeles fortreffelig! What to do?


Først prøvde jeg å trekke sjokolade over fadesekulene. Når man etter x antall kuler innser at dette virkelig ser ut som bæsj,




er det intet annet å gjøre enn å dumpe resten av herligheten i øko-søpla.



Dett var dett. Nå gidder jeg ikke bake mer.

Noen som har et husmor-gen til overs?

* Jeg hadde det likevel. På Kenwooden.

13 kommentarer:

Anonym sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
Anonym sa...

Det hjelper sikkert ikke en bæsj å si dette, men det kan skje den beste!
-Det ble om ikke annet en fornøyelig bloggpost av det! ;)

EarlGrey sa...

Må ha ekte, manuell mandelkvern vettu ;o) Det er jo minst halve moroa (i alle fall før den ivrige lille kvernoperatøren går trøtt) å kverne godsakene for hånd.

Og hvis det "mislykkede" resultatet smaker godt, hvorfor ikke rett og slett klappe sammen noen store marsipanboller? Jeg hadde ikke sagt nei takk, i alle fall! Klissete eller ei :o)

Anonym sa...

Hehe! Dette var morsomt... søsteren min og jeg lagde Delfiakake før denne uken. Allerede etter "dosisen" følte vi at noe var feil, men vi kjørte på. Vi sa "kanskje vi oppdager og oppfinner noe nytt" også lo vi. Resultatet ble ekstremt søtt, ekstremt godt, ekstremt tungt og halvekstremt kvalmende.

Det er ikke lett å gjøre riktig heller, det finnes så utrolig mange forskjellige oppskrifter på samme tingen...

alliene sa...

Røverdatter - ja det er alltid hyggelig når noen kan more seg på min bekostning... *hrmpf* (;)

EG: Ja, jeg har lært nå... Jeg hadde rett og slett ikke mot på å gå i gang med noen flere eksperimenter. Men i ettertid har jeg hørt at det går an å steke/grille marsipan med godt resultat...

Cake: Resultatet ble ekstremt søtt, ekstremt godt, ekstremt tungt og halvekstremt kvalmende. - da skulle det faktisk ikke forundre meg om dere har laget Delfiaen slik den skal! For den betegnelsen passer rimelig bra også på en perfekt Delfiakake - i mine øyne! :)

Anonym sa...

Og der bestemte jeg meg for å kjøpe marsipan i år også.

Jeg tror jeg må innse mine begrensninger. Jeg tror ikke jeg heller klarer å lage marsipan.
(dette var trøsten sin, tenker jeg ;o) )

Ujevne tanker sa...

jeg ler og ler, skikkelig herlig lesing, Alliene:-D
jeg må si at du er fasan så dyktig okke som, med havreflarn og alskens. Jeg har kun satt sammen et pepperkakehus, jeg. Og brant meg vederstyggelig.

Anonym sa...

Jeg begynte på en kommentar, men ser at det må bli en egen post. Noe veldig lignende skjedde nemlig i det Rambukkske hjem i helga. Man skal ha noen slike episoder, som med årene kan modnes til fine førjulsminner. Har ellers litt sans for EarlGreys forslag om marsipanboller. For å unngå klisset kunne du bare rullet dem i melis...

Anonym sa...

Jeg endte opp med å bake sammen med en bakenazi, og mine havreflak så ut som bæsj... da fikk jeg inndratt bakelisensen min. Nå er jeg prinsipielt imot baking i førjulstiden, det bør overlates til pensjonister som har god tid og nerver til det!

Anonym sa...

Dette var jo kjempegøy :-) Å lese i alle fall!

alliene sa...

Anett - havreflarna fikk brune kanter... (jeg glemte visst å nevne det....)

Rambukk - jeg ser frem til den posten! De er en uhyggelig trøst i andres misere.

Constanse - Bakenazi! Sånne holder jeg meg unna!

Victoria - aldri så galt at det ikke er godt for noe, altså! :)

Anonym sa...

Slike historier får jeg skikkelig julestemning av! Hvem pokkern husker vel de perfekte julekakene noen år etterpå? Bæsjmarsipanen går nok ikke over i glemmeboka like fort :)

alliene sa...

Liten - du har et meget godt poeng!