Sweet celebration, bitter preparation

Røverdatter insinuerte i eget kommentarfelt at bloggtørken min bunner i at jeg faktisk har et liv. Jeg tror dessverre det også handler om juleforberedelser. I fjor var jeg lutter adventsglede og helt på høyden. I år er det som om alt jeg tar i blir til bæsj. Bare sånn for å illustrere – her er et lite førjulsscenario fra det allienske kjøkken. Det er på ingen måte enestående:

Etter noen brett med cookies, havreflarn og risboller, skulle jeg i dag krone bakerverket med hjemmelaget marsipan. Jeg elsker hjemmelaget marsipan. Sånn ordentlig, du vet, som er laget bare av mandler og melis. Fifty fifty. Ikke noe falsk mandeldråpe-opplegg. Så i dag ringte jeg hjem til mor for å forsikre meg om at jeg kunne oppskriften. Den ble bekreftet.

Mandlene ble skoldet og rensket i går, så det var bare å gå i gang. Siden jeg ikke har mandelkvern* tenkte jeg at det bare var å kjøre dem i blenderen. Som sagt så gjort. Riktignok var det ikke mulig å få dem så veldig finhakket på den måten, men skitt au, tenkte jeg. Jo grovere jo bedre! En halv kilo mandler ble altså grovhakket i stedet for finmalt. Allerede her burde det nok ha ringt en julebjelle.

Jeg målte ufortrødent opp melis i samme mengde. Et halvt kilo som jeg blandet godt med mandelmassen. Jo da, jeg så klumpene, det er bare godt med litt tygg, tenkte jeg. Så var det eggehviten som skulle binde sammen herligheten. Jeg tar litt av gangen, tenkte jeg, og begynte å helle av glasset. Svupp! Der lå halve eggehviten i bollen. Siden jeg denne gangen hadde insistert på å holde meg til mammas oppskrift og kun gå på gefühlen når det gjaldt mengde (”Du kjenner når den er fast nok!”), tenkte jeg at det sikkert ikke var så farlig. I begynnelsen gikk det såre vel, men etter kort tid merket jeg meg at dette ble vel klissete! Melis hadde ikke samme effekt på sticky marsipan som hvetemel har på klissete bolledeig. Strutsemetoden virker sjelden, så det sier vel seg selv at en time i kjøleskapet ikke hjalp nevneverdig på konsistensen.

For å gjøre avslutningen kort – jeg måtte etter hvert innse fadesen. For å piske meg selv ytterligere, konsulterte jeg Cappelens kokebok i etterkant. Mandlene skal males, IKKE blendes (da vil fettet forhindre massen fra å binde seg). De skal videre males to ganger, siste gang sammen med melis. Dessuten. Kun én skje med eggehvite! Ouch. Så der sto jeg med nærmere ett kilo klissete, grov, mislykket marsipan. Som faktisk smakte aldeles fortreffelig! What to do?

Først prøvde jeg å trekke sjokolade over fadesekulene. Når man etter x antall kuler innser at dette virkelig ser ut som bæsj,

er det intet annet å gjøre enn å dumpe resten av herligheten i øko-søpla.

Dett var dett. Nå gidder jeg ikke bake mer.

Noen som har et husmor-gen til overs?

* Jeg hadde det likevel. På Kenwooden.