I love you. If you're perfect *

"Dagens unge", sier du, "der har du en dårlig gjeng.""Dagens foreldre", tenker jeg, "dere er neimen ikke noe bedre."

Maren er en reflektert femtenåring. Dette innlegget traff meg midt i solar plexus, også fordi jeg innså at jeg, mye mer enn å identifisere meg med jentene på femten, nå må putte meg selv i foreldrebåsen. Patetisk, kanskje. Men så fort går faktisk livet.

Maren, du har helt rett. Vi er noen usikre geleklumper av noen foreldre, for dagens 15-åringer presses av en like presset foreldregenerasjon. Foreldre skal også passe inn i et individualistisk samfunn (en umulig og kontradiktorisk oppgave allerede der) der vi selv er 110% ansvarlig for egen lykke. Lykke er den nye religionen, lykke er målet, men hvor diffust er det ikke!?

Du skal sannelig henge i stroppen for å være med til mål: Masternivå er det nye videregående og tjener du dårlig i disse tider, er du nok litt tafatt. Du må for guds skyld amme barna dine, og du må finne den perfekte balansegangen mellom å ha dem i barnehage og ta vare på dem selv. Du må følge opp på skolen, på trening, på speideren. Skikker ikke barna dine seg vel, må du ha trødd feil et sted. Videre har du et ansvar for kroppen din, og du lar deg bare ikke forfalle. 40 er det nye 30, det er unødvendig å gå rundt å se ut som et rynkete skinn. Å være slank (les tynn), ha en godt betalt jobb, pleie sunne relasjoner, holde et pent og lunt hjem, trene jevnlig, pleie det sosiale nettverket, dra på ferier til sexy reisemål, etterutdanning, selvutviklingskurs og og og… Det er selvsagt umulig å ikke komme til kort et sted, men drømmen om det perfekte og om fremtidig lykke driver oss. Driver oss og sluker oss. Det er uunngåelig at barna lett blir trofeer. De er jo produkter av oss, våre valg og våre handlinger?

Og vi måles jo på resultat?

Eller. Vi måler oss selv på resultat? Hadde det hjulpet om vi sluttet å skjele til naboen? Hadde det hjulpet å tenke på barna som noe annet enn miniatyrer av oss selv?

Pendelen i barneoppdragelsen har svingt fra at barn skulle dresseres og disiplineres, synes, ikke høres, via den andre ytterligheten der barn skulle applauderes uansett, via curlingforeldrene til noe Jesper Juul-aktig midt i mellom der barn ikke skal roses for det de gjør, men hvem de er og bli sett og møtt på sine egne premisser. Det høres jo fornuftig ut, men bare fremtidens historieskrivning vil kunne si noe om hvorvidt vi kommer til å lykkes denne gang, og jeg hørte en gang en psykolog som sa at det eneste som er helt sikkert er at hver generasjon klandrer foreldregenerasjonen. Så på sett og vis er du som forelder damned if you do, damned if you don’t og man kan bare gjøre sitt eget beste.

Takk for fin påminnelse, Maren.

* Fritt etter Alanis Morissette's Perfect og inspirert av kommentarfeltet til Maren.