Out-of-office-notice

Da er bredbåndet røket(!) i heimen, og mens man kaster ut ustabil leverandør og venter på ny, blir det laber nettaktivitet.

Raskt kan jeg imidlertid melde at Sir Elton gjorde en god figur i striregnet i går kveld. Byens nye storstue viste seg å være fin arena for storformatet, jeg kan ikke helt nedlegge at det var 19.000 tilstede, så logistikken fungerte utmerket.

Nå gleder jeg meg til U2 konsert på SørArena en gang i fremtiden! (Det er da lov å håpe...)

Og forresten, så savner jeg virkelig mitt gamle mobilkamera:

R.I.P. N73

2007 er året for å snobbe nedover. Først byttet vi ut BMW med Golf; nå står mobiltelefonen for tur.

Sånn er det når man ikke betaler regningene selv. Da må man bare bytte til ferdigprogrammert telefon når it-avdelingen sier "hopp". Jeg går dermed fra en fancy kameratelefon (3.2 mp) til en profftelefon med stusslig 1.3 megapixel kamera.

Det er for så vidt mange gode grunner til ikke å være fornøyd med kameratelefonen:

- Den har ikke automatisk tastelås, og jeg er glemsom. Siste oppringte nummer blir til stadighet oppringt fra veska, og i jobbsammenheng kan slikt være ganske skummelt. Hvordan er det mulig å produsere en telefon uten denne funksjonen?! Det kan da umulig bare være meg som vurderer dette som et stort minus? Selv om jeg er vimsete!?
- Operativsystemet er ufattelig tregt - det er mye av grunnen til at jeg slurver med tastelåsen.
- Den har mye programvare som gjør at det går litt i ball for den, så den må stadig bootes.
- Den er stor og tung (men har en fantastisk skjerm!)
- Den har alt for små og flate taster når man skal skrive meldinger.

Men akk. Kameraet.

Mobilkameraet har vært min faste følgesvenn for blogge/flickr-bilder i 3/4 år, og jeg kommer til å savne det. Veldig. Jeg klamrer meg til kunnskapen om at megapixler ikke er alt og til håpet om at det finnes automatisk tastelås på min E50. Det ser dessverre mørkt ut i bruksanvisningen...

I dag har jeg imidlertid gjort et forsøk på å veie opp for den nedadgående tendensen ved å gjøre et skikkelig sprang oppover på sykkelfronten.

Fra bortoversykkel...






... til skivebremser, dempegaffel med off/on-funksjon og demping i setet. A world of difference!

Ever so domestic. Sometimes.

Svarthylltrærne i nærområdet har fått stå i fred for meg frem til nå, men i dag høstet både små og store i familien hylleblomstklaser til sommerens kulinariske eksperiment. Tidligere i sommer var jeg i Danmark og kjøpte inn hylleblomstdrikk fra Den Gamle Fabrik, men så fikk jeg oppskrift på en hjemmelaget variant. Jeg er ingen urtedame med grønne fingre og hang til mystiske miksturer, men dette var såre enkelt: Vann, sukker, sitron, sitronsyre og hylleblomstklaser samt en akkurat passe porsjon tålmodighet.

Om fem dager kan jeg smake på min egen hylleblomstdrikk. Lukten fra brygget er særdeles innbydende allerede i dag! Og så hørte jeg at det går an å blande godsakene med hvitvin! Dette må jo bli en hit på varme, late sommerdager...

fear.doc

Blodet.

Alt blodet de overførte fra blodbanken til kroppen din noen dager tidligere. Nå renner det ut igjen, og legevakta vil ikke sende ambulanse. Den røde flekken på håndkleet blir større og større, du hører at stemmen er for desperat når du ber dem om å sjekke fødselsjournalen din. Når de nøler, nærmest skriker du hvorfor og at du er vettskremt fordi de sa, senest i går, at du kunne dødd. Gråten kommer i ulende hulk når du griper en remapose og trer utenpå treningsbuksa og den slappe magen. Og når du desperat kaster et blikk ned i vogga på barna som du akkurat har kommet hjem med før du støttes ned til drosjen, tenker du at dette skjer ikke.

Du tenker at dette kan være slutten.

Og hele veien gråter du høyt og bryr deg ikke om den livredde drosjesåføren som har varslelysene på og råkjører de få kilometerne til sykehuset. For du tror du skal dø. Og når du sitter alene i rullestolen susende inn i akuttmottaket, lager det plutselig og på absurd vis en slags mening; du ga liv til to og nå må du bøte med ditt.

*

Victim of Circumstance

For et par måneders tid siden var det tomt. Ikke mer å blogge hjem om. Forferdelig tungt å skrive. Kjedelig å være på nett. Da hadde jeg allerede mottatt noen invitasjoner til et etter hvert så berømt nettsamfunn som jeg ikke visste noe om. Etter noen uker, lot jeg meg lede inn i fristelse.

Først la jeg inn en semi-anonym bloggeprofil, siden det var bloggere som hadde invitert meg. Det viste seg å ikke passe konseptet særlig, ikke hvis jeg skulle sanke gamle venner og perifere bekjentskaper som jeg ikke hadde noe behov for å gi direktetilgang til bloggen min, og hva annet skulle man egentlig gjøre der inne? Så jeg slettet den og opprettet en ny under fullt navn. Det var ganske skummelt, helt til jeg gikk bananas på privacymenyen og skjønte at det fint går an å være ganske anonym likevel.

Profilen min er derfor ganske kjedelig. Du kan ikke engang se hvem som er vennene mine hvis du ikke er på lista. Og når du er innenfor vil du ikke finne bilder av barna mine. Du kan ikke lese hvilke grupper jeg har meldt meg inn i, hva slags politisk og religiøs retning jeg tilhører, om jeg forelsker meg i gutter eller jenter eller begge deler, og du finner ingen tester eller fortune cookies, fordi jeg har blokkert for eksterne applikasjoner. Det er helt bevisst.

Jeg er en ganske privat person. Jeg føler meg likevel litt forhistorisk når jeg til stadighet undrer meg over at "alle" legger ut bilder av seg selv, barna sine, vorspiels-fanden og hennes nachspielende oldemor. Men helt siden jeg ble aktiv på nett i '97, har jeg hatt et restriktivt forhold til det å publisere bilder og personlig informasjon. På tryneboka har jeg opplevd å få servert informasjon om at bilder av mine bekjente er lagt ut. Og jeg har sett bilder jeg strengt tatt ikke ville se. Jeg har også sett eksempler på at folk lager egen profil til sine svært små barn, og gamlemor får litt nett-hetta! Folk legger ut bilder av egne og andres barn uten å be foreldrene om godkjenning. Jeg ville ikke likt at noen la ut bilder av mine barn uten å spørre meg!

Jeg skal være den første til å innrømme at tryneboka er fin til sitt bruk. Som artig tidtrøyte og tidstyv for voksne og et forum for å ta kontakt med gamle og nye bekjentskaper. Nå synes jeg imidlertid det begynner å bli noe dillete der inne! Alle disse applikasjonene for video, musikk, film, Top Friends, for ikke å snakke om disse evinnelige "Hvem er du i...."-testene... Det aner meg at lufta er iferd med å gå ut av min trynebok-ballong. Og nå har jeg vært der i en måned, men jeg har fremdeles ikke knekket de underliggende kodene for poking...

Men vips. Jeg er så absolutt fanget i nettverket og bruker tid foran skjermen igjen. Og plutselig er det liv i bloggen igjen også.

Jeg fant forresten igjen Jenna der inne. Hun hadde 750 venner, hun.

Inappropriate zzz

Jeg er så sykt søvnig for tiden. Det er på mange måter en bra ting. Jeg sovner raskt når jeg legger meg og ligger ikke og vrir meg i sommernatten. Ingen tanker blir omgjort til insomnia. Jeg kan legge meg på harde parketten med en pute i nakken og ta en power nap på 5-15 min. etter middag helt uten problemer. Men på den annen side sovner jeg også i mindre gunstige sammenhenger: I passasjersetet i bilen (hallo, Stivnakke), på badelakenet i solen (velkommen, Hodepine), og sist i går kveld, ute blant venner(!). Flaut, atypisk, men ikke farlig.

Farlig ble det derimot i går ettermiddag. På en kjøretur mellom to Sørlandsbyer vurderte jeg tre ganger å stoppe fordi jeg hadde problemer med konsentrasjonen. Like før jeg endelig skulle gjøre tanke til handling og hadde bestemt meg for å kjøre av motorveien, skjedde det: Jeg var borte. I et kort millisekund riktignok, og bilen var fremdeles på stø kurs, like bak vogntoget jeg hadde hatt foran meg en stund. Men likevel.

Det er noe av det mest skremmende jeg har opplevd på lang tid og jeg hadde hjertebank i flere minutter etterpå. Aldri skal jeg utsette en slik pause igjen.

Kanskje er det varmen? Uansett bør jeg nok få sjekket jernlageret mitt eller noe...

Arrrgh!

Siden jeg endelig er i gang med å oppdatere, klemmer jeg til med en ordentlig forurettet og indignert post:

Hva er det med de feminint ladede beskrivelsene sladrekjerringer og intrigemakere? Og hvorfor. Hvorfor har vi ikke maskuline ekvivalenter når det vitterlig minst like ofte er menn som sladrer? Forresten, når hørte du sist noen si at en mann sladret? Det kan synes å være en betegnelse som er forbeholdt kvinner.

Senest møtte jeg meg selv i døra i foreldresamtale med barnehagen. - Ja, jenter er og blir jenter. Intrigene begynner tidlig og de er mye mer infame mot hverandre enn guttene. Jeg tok meg i å nikke og være helt enig. Grøss. En skal tidlig øremerkes som god sladrekjerring og intrigemaker skal fremstilles!

Nei, jeg skal slutte å øremerke kvinner som kaklende høner og vandrende seoghør. Jeg erfarer nemlig til stadighet at menn er de største sladrekjerringene, spesielt i profesjonell sammenheng. Og de kommer unna med det! Kanskje fordi de har en agenda? Posisjonering høres i hvert fall mye finere ut.

Hrmpf.