Hovedpersonen Liv er mest teolog. Men etter en ubearbeidet opplevelse av tap i Tyskland, flykter hun til nord for å skrive ferdig oppgaven sin om sameopprøret i Finnmark og for å virke som prest. Eller for å bevise overfor seg selv og alle andre at hun nettopp ikke fungerer som prest og medmenneske. At språket kommer til kort. At vi ikke kan nå hverandre. Og hva slags virkemidler skal man da bruke? Hva sitter man igjen med?
Hanne Ørstavik er ikke kjent for å skrive slukebøker og hun er ikke spesielt lett tilgjengelig (for mange er hun vel mest kjent som del av en kvasi-akademisk chick fight). Boken krever sin leser (det liker vi), og dette var definitivt en bok man helst burde lese lenger strekk av om gangen. Ikke sånn som jeg gjorde – 5 sider hver kveld. Boka er jevn. Det er språket, ikke plottet, som teller. Det er ingen store høyder eller dype daler. Hovedpersonens fortvilelse over sin egen medmenneskelige og språklige tilkortkommenhet råder. Relativt pessimistisk, men kanskje ikke likevel?
Jeg gir Presten en firer og meg selv en treer - som leser.
2 kommentarer:
Jeg har flere ganger vært på nippet til å lese Hanne Ørstaviks bøker, men etter å ha lest vaskeseddelen har jeg lagt den fra meg igjen. De virker rett og slett litt kjedelige. Som du selv skriver, sier det kanskje mer om leseren enn om Ørstavik.
Hvis du skal lese en bok av HØ, bør du lese Kjærlighet. Den er nydelig, men veldig sår og trist. Consider yourself warned!
Legg inn en kommentar